Plyndretokt med godkjenning fra de folkevalgte

Håvard Skogerbø – 27.9.2016

Historiens største plyndretokt pågår akkurat nå, på høylys dag. Hvorfor handler ikke politikerne?

Forrige uke ble nyhetsbildet nok en gang preget av en lekkasje med informasjon om anonyme selskaper og skatteunndragelse. Øygruppen Bahamas ble satt på kartet som ikke bare et eksotisk feriemål for badeglade turister, men også et attraktivt tilholdssted for skattesky utlendinger. De 1,3 millioner dokumenter i Bahamas Leaks viser blant annet flere nåværende og tidligere politikers koblinger til anonyme selskaper, og understreker nok en gang hvilken utfordring omfattende skatteplanlegging og skatteparadis med høy grad av hemmelighold og lav skatt utgjør.

Etter Panama Papers, LuxLeaks, SwissLeaks, striden mellom EU og Apple og nå senest Bahamas Leaks har selskapers omfattende skatteunndragelse blitt gjentatt til det kjedsommelige. I en fersk rapport fra Redd Barna, Kirkens Nødhjelp og Tax Justice Network anslår man at 400 millarder kroner forsvinner ut av Afrika hver eneste år, og bare på en time forsvinner hele 47 millioner. Disse pengene kunne vært brukt på helse og utdanning, men havner i stedet i lommen til store multinasjonale selskaper. Skatteparadis, områder der utenlandske investorer ofte betaler svært lite i skatt, og der det er svært vanskelig å få innsyn, brukes flittig.

Dette er ikke noe nytt. Sivilsamfunnet har spredt budskapet i over et tiår, først uten den store interessen fra hverken politikere eller medier. Interessen har de siste årene vært økende. Panama Papers satte kapitalflukt øverst på den politisk agendaen og plutselig skulle alle politikere bekjempe skatteparadiser. Men tross fine ord, har det vært lite handling. Hvorfor ser vi ikke skarpt ladede leserinnlegg fra dem som mener at mennesker skal hjelpes der de er, når land faktisk fratas nettopp denne muligheten? Hvorfor klarer ikke våre folkevalgte å enes om en politisk slagplan for å tette lovens smutthull, når de alle sier at de er enige i at kapitalflukt må stanses?

I Aftenposten den 23. september understreker Norges skattedirektør Hans Christian Holte hvor viktig det er med internasjonalt samarbeid for å sikre åpenhet og deling av skatteopplysninger. Disse samarbeidene er allerede i gang, både i EU, FN og OECD. Sistnevnte dominerer gjennom sin Base Erosion and Profit Shifting (BEPS)-plan med 15 omfattende tiltak som skal begrense selskapers mulighet til å gjemme unna skatt. Da BEPS ble lansert i fjor høst kastet den norske regjeringen seg på bølgen. Kritikerne påpeker at forslagene er altfor svake, og at Norge bør gå enda lengre. Grunnen er enkel: Forslaget er fullt av hull.

Ikke bare er OECDs smale medlemsbase av europeiske og nord-amerikanske land lite representativt for dem som rammes hardest, men store skatteparadis som Sveits, Luxembourg og nettopp Irland er medlemmer. Dermed har skatteparadisene anledning til å forme regelverket og lage smutthull. For å forbedre det internasjonale samarbeidet må flere land med, og de som rammes hardest må få en plass ved bordet. Skattearbeidet må legges til en arena som er mer inkluderende og demokratisk, som for eksempel FN.

Skatteflukten må altså ses i et globalt perspektiv. For å få det til, må vi ta de første stegene her hjemme. Prosesser som lett synliggjør kapitalflukt i form av utvidet land-for-land rapportering og nytt eierskapsregister behandles nå i Stortinget av en tøff Finanskomite som tar utfordringene på alvor. Likevel somler regjeringen og Finansdepartmentet med å få iverksatt nødvendige tiltak. Jo lenger tid vi bruker, jo mer av de 400 milliardene forsvinner.

Mens våre politikere snakker varmt om hvor viktig det er å gi alle mulighet til utdanning eller bygge opp helsesystemer, tillater de at land frarøves ressurser som trengs for å tilby nettopp dette. Skatteflukt rammer oss alle, i Norge og i resten av verden. Tiltak mot dagens skatteflukt er måten vi tar tak i de virkelige utfordringene verden står ovenfor. Fremfor å krangle om bistandsprosent og hvilke land som fortjener mest støtte, kan partiene bruke valgkampen til å kappes om hvordan man best hindrer plyndringen av utviklingsland. Er det så mye å be om litt mindre krangling og litt mer handling?