Globalisering fungerer bare når alle er med

Politisk utvalg for int. handel – 27.10.2016

Bildet viser den samfunnsøkonomiske forklaringen på hvorfor bønder får så lave priser på råvarene sine. Makten ligger hos matvarekjedene og matindustrien, noe som presser prisene som bøndene mottar ned

Stadig flere stiller spørsmålstegn ved frihandel og globalisering. Men er globalisering i seg selv kjipt? Og hvorfor er det bare noen land som tjener på verdenshandelen?

Kristian Torp kritiserte nylig Christian Tybring-Gjeddes argumenter mot globalisering. Torp mener at Tybring-Gjeddes argumenter faller sammen i spranget mellom arbeidsinnvandring til økt ulikhet. Changemaker støtter denne kritikken, men vil likevel applaudere Tybring-Gjedde for å ta opp et svært viktig tema: De plurilaterale handelsavtalene.

Vi deler Tybring-Gjeddes bekymring for at handelsavtaler som TTIP og TPP fratar nasjonalstater politisk spillerom. Forhandlingene om frihandelsavtalene preges av hemmelighold, beinhard lobbyvirksomhet og svake demokratiske prosesser. Brorparten av informasjonen vi i sivilsamfunnet sitter på har nådd offentligheten gjennom lekkasjer. Dette forhindrer en åpen demokratisk prosess i landene som skal godkjenne avtalen. Fattige land rammes hardest.

TTIP, en handelsavtale mellom USA og EU som blant annet inneholder en såkalt “investor-stat”-tvisteløsning (ISDS), vil gi selskaper rett til å saksøke stater over miljøstandarder, arbeiderrettigheter og andre regler som kan skade “fremtidig profitt”. TISA-avtalen, som Norge aktivt har støttet, inneholder på sin side en såkalt “skralle-klausul”, som innebærer at en sektor som privatiseres ikke kan skjermes for internasjonal konkurranse igjen uten at staten må erstatte selskapets inntekter i enorme summer. Disse mekanismene vil svekke myndigheters mulighet til å håndheve rettigheter rundt helse, miljø og sikkerhet. Avtalene skaper bekymring innad i Europa, både blant politikere og sivilsamfunn og TTIP er derfor utsatt i en rekke land.

Norges offisielle politikk er at forhandlinger om handel foregår innenfor WTO. Tross svakheter er WTO det eneste reelle alternativet for å skape en rettferdig, global handelspolitikk. I WTO-systemet har lav- og mellominntektsland mulighet til innsyn og påvirkningskraft, og stå sammen om felles krav. Denne muligheten har de ikke i avtaler inngått mellom enkeltland eller blokker. Plurilaterale handelsavtalene undergraver derfor demokratisk samarbeid.

Changemaker mener Norge må prioritere WTO som plattform for nye handelsavtaler. Forhandlinger om avtaler som TISA og TTIP må åpnes for offentligheten og sikre staters mulighet for å re-regulere sektorer fra frihandel. Avtalene må ikke gå på bekostning av arbeiderretter, miljø, matsikkerhet eller FN-konvensjoner. Dette er spesielt viktig i lav- og mellominntektsland, der fattige kan miste viktige rettigheter hvis tjenester som vann, helse og utdanning privatiseres.

Handel mellom land kan bidra til fattigdomsreduksjon og skape varig økonomisk utvikling i lav- og mellominntektsland. Dagens system fungerer derimot mot sin hensikt, og plurilaterale avtaler som TISA og TTIP truer med å forsterke urettferdige strukturer hvor de rikeste sitter med fordeler ved forhandlingsbordet. Ikke bare undergraver avtalene nasjonalstaters suverenitet, de bidrar også til å øke forskjellene mellom fattig og rik, og utgjør en trussel mot internasjonalt demokrati i kommende generasjoner.