Politikerne må presse legemiddelindustrien til å lage medisiner også for fattige pasienter

Redaksjonen – 28.10.2016
Hver tredje pille i pillebrett mangler

Hver tredje person mangler tilgang til nødvendige medisiner.

Leger uten Grenser har arbeidet med Access to Medicines Campaign i 17 år. I forbindelse med kampanjen vår har de skrevet blogginnlegg om hvor urettferdig patentsystemet er.

Når man skal forklare noe som er komplisert, hjelper det ofte å starte med en enkelt person. Phumeza Tisile var 19 år da hun fant ut at hun hadde tuberkulose.

Hun hadde alle odds mot seg, fordi av smittsomme sykdommer er det bare HIV som tar flere liv enn tuberkulose i verden i dag. I 2015 fikk 10.4 millioner mennesker tuberkulose og 1,8 millioner døde av det.

På toppen av det hele hadde Phumeza det vi kaller ekstremresistent tuberkulose, eller XDR-TB. Tuberkulose er en lungeinfeksjon forårsaket av en bakterie som kan behandles med antibiotika. Men i Phumezas tilfelle fungerte ikke standardbehandlingen man vanligvis gir til tuberkulosepasienter; antibiotika tok ikke knekken på bakterien som gjorde henne så syk. Og som om ikke det var nok, har det ikke blitt utviklet noen ny medisin for å behandle ekstremresistent tuberkulose på over 50 år.

Dette til tross for at legemiddelfirmaet Pfizer i 1996 oppdaget en ny medisin kalt Sutezolid som viste svært lovende resultater for å behandle også resistent tuberkulose. Istedenfor å forske videre på det som kunne bli et livreddende gjennombrudd for tuberkulosepasienter, stanset Pfizer utviklingen av dette legemiddelet. De valgte også å holde på patentet, noe som gjorde det umulig for andre å forske videre. Derimot valgte de å prioritere utviklingen av andre medisiner.

Pfizer tok patent på Viagra samme år.

Hvorfor ignorerer legemiddelindustrien noen sykdommer?

Enkelt svar: profitt. Mer enn 95% av alle som dør av tuberkulose i dag, bor i lavinntektsland. Sykdommer som tar livet av fattige mennesker, har ingen markedsverdi for legemiddelindustrien og derfor investerer de ikke i forskning på nye og bedre behandling for disse sykdommene.
I de tilfeller hvor medisin faktisk finnes, er det ofte ekstremt dyrt fordi legemiddelfirmaer har patent og dermed kan ta akkurat den pris de vil siden de har monopol. En av medisinene Phumeza var avhengig av heter Linezolid, utviklet av Pfizer. For én pille måtte hun betale 635 kroner.

Men til tross for alt dette, vant Phumeza kampen mot tuberkulosebakterien som herjet i henne. Etter to års krevende behandling i Leger Uten Grensers tuberkuloseprogram ble hun erklært frisk. Men det hadde en høy pris: de over 20 000 pillene hun til sammen måtte ta hadde svært alvorlige bivirkninger. Phumeza ble kvitt bakterien, men ble døv.

I løpet av tiden hun var under behandling, ble Phumeza veldig engasjert i kampen for bedre og billigere tuberkulosemedisin. Hennes og andres historier har faktisk ført til at to nye legemiddel har blitt godkjent for behandling av ekstremresistent tuberkulose. Men på grunn av svært høy pris, og fordi de produsenten fokuserer mest på pasienter som har kjøpekraft, får fortsatt bare 2% av de som trenger det tilgang på denne behandlingen.

Hvorfor koster det så mye?

For å forklare det er det igjen enklest å bruke én person for å illustrere: Martin Shkreli. Martin er en ung amerikansk entreprenør som massivt økte sin formue ved å først kjøpe rettighetene til en 50 år gammel AIDS medisin, og deretter øke prisen med 5000%. Til tross for at kritikken var like massiv som hans økte velstand står fortsatt Martin frem som et skamløst eksempel på legemiddelindustriens jakt på profitt:
«Jeg skulle muligens ha satt prisen enda høyere», sa Martin i et intervju med businessmagasinet Forbes. «Da ville jeg ha økt inntekten ytterligere for mine aksjonærer, og det er min viktigste plikt»

Til tross for at de andre aktørene i legemiddelbransjen fremstiller Martin som et slemt unntak, så er egentlig den eneste store forskjellen mellom han og store legemiddelkonsern at Martin ikke bryr seg døyten om sitt eget omdømme. Sånn sett kan man si at han mest av alt er overraskende ærlig om hva som skjer i legemiddelindustrien.

«Jeg hater hyklerske bedrifter som er ‘full of shit’, og Pfizer er et eksempel på en sånn bedrift», sa Martin i et intervju med tv-kanalen Vice. «De kutter millioner av forskningsdollar samtidig som de hele tiden øker prisene».

I intervjuet med Forbes forsvarte han sin egen strategi med å øke prisen på livsnødvendig medisin ved å hevde at «ingen vil innrømme det, ingen er stolte av det, men dette er et kapitalistsamfunn, et kapitalistisk system - og kapitalister er de som bestemmer».

Men jeg er ikke enig med Martin i at vi må akseptere at det må være sånn, og det er politikerne våre som sitter med nøkkelen: bare de kan endre reglene som i dag gjør det mulig for legemiddelindustrien å kun fokusere på profitt til tross for at varen de selger er forskjellen på liv og død for veldig mange.

Og for å vekke politikerne, trenger vi deg! Både Changemaker og Leger Uten Grenser har nå kampanjer hvor vi krever politisk vilje til å forhandle frem nye lover og avtaler som gjør at mennesker som er syke får tilgang på medisiner uansett hvor mye penger de har på bok. Skriv under på begge, for sammen er vi sterkere.
http://popupotek.no/
http://legerutengrenser.no/fixpharma

Vil du vite mer? Møt våre pasienter og les bakgrunn for vår kampanje i vår rapport:
www.livesontheedge.msf.org

Innlegget er skrevet av Dina Hovland. Hun er sykepleier og jordmor og har de siste 10 årene jobbet i felt for Leger Uten Grenser. De lanserer i dag en rapport som viser konsekvensene av legemiddelindustriens profittbaserte strategi