WTO i skilpaddefart

Politisk utvalg for int. handel – 3.11.2016

Foto: WTO/Studio Casagrande, Flickr (CC)

På WTO Public Forum snakker statsledere og sivilsamfunnet sammen. Men blir de enige?

Innlegget er skrevet av Sunniva Kasin og Frida Kvamme.

27.-29. september 2016 var Genève “the place to be” for alle som er interessert i internasjonal handel. Der ble det årlige WTO Public Forum avholdt, hvor handels-interesserte fra hele verden kom langveisfra for å delta. Changemakers handelsutvalg var selvsagt intet unntak! Her møttes man for å diskutere hvordan verdenshandelen kan gjøres mer inkluderende. Fokuset var særlig på kvinner og mindre bedrifter.

E-handel?

For det første var det mye snakk om e-handel, altså handel via internett. Her diskuterte man blant annet hvordan u-land skal få delta i netthandel i større grad, om vi har nødvendig teknologi for en sikker netthandel, og om dagens handelsavtaler er utdaterte på området. Dette var et veldig spennende tema og er et tema vi kommer til å se mer av i fremtiden.

Spørsmålene knyttet til Doha-runden, eller “utviklingsrunden”, var spesielt interessante. Denne forhandlingsrunden begynte i 2001. Fordi den har pågått såpass lenge mente flere at runden allerede var utdatert. Dette kommer av at den ikke tar opp flere av de problemstillingene vi står overfor i dag. Særlig la de vekt på det manglende fokuset på e-handel.

2016-05-27-1464347371-2400764-tshirtstoreecommerce.jpg

En av problemstillingene som umiddelbart dukker opp her blir hvordan små og mellomstore bedrifter) skal delta i denne type handel. Vi ser allerede stor markedsmakt innenfor handel på nett, spesielt i form av store virksomheter som eBay og Amazon. Vi i handelsutvalget vil følge spent med på om selskap som disse vil overkjøre små bedrifter, eller om de også vil kunne ta del i markedet fremover.

Lite nytt om jordbruk

Spørsmål rundt jordbrukspolitikk gikk også igjen på forumet, og debatten rundt matsikkerhet og jordbrukssubsidier vs. frihandel engasjerte mange. Da e-handel var et nytt tema for oss, var jordbruksproblematikken mer kjent, men få nye momenter ble dratt frem, og debatten bar preg av å ha kjørt seg fast.

Jordbruk er et av kjernetemaene i Doha-runden. Fokuset her er å få utviklingslandene inn i handelen på lik(ere) linje med de rike industrilandene, og jordbruk ble dermed et naturlig diskusjonsmoment på forumet. Fra 2001 har det vært en drakamp mellom bønder i utviklingsland på den ene siden og store matvareprodusenter på den andre. Utviklingslandene kjemper for retten til å mate egen befolkning, men de store produsentene retter produksjonen mot spesialisering og eksport. Eksempler på det siste er USA og Brasil, som gjennom vesentlig støtte på hjemmebane ønsker størst mulig grad av frihandel. Det evige spørsmålet blir dermed hvorvidt jordbruksprodukter skal likestilles med andre handelsvarer, og om samme regler skal gjelde for handel med disse.

Subsidier

For de europeiske landene handlet jordbruksdebatten for det meste om retten til subsidier. Mange av utviklingslandene, samt sterke økonomier slik som USA og Brasil, vil at man skal minimere den statlige støtten av jordbruksproduksjon. Dette vil gjøre at det blir lettere for bønder i store jordbruksnasjoner å få varene sine inn på det europeiske markedet, men det vil også minimere europeiske bønders konkurransedyktighet.

Som en følge av dette vil muligens mange bønder måtte legge ned i land som Sveits, Finland, Tyskland og Norge. Lederen for det sveitsiske bondelaget var tydelig på at lønningene til bøndene deres avhenger av subsidier. Selv om bønder i Sveits blir mer produktive, vil de aldri kunne konkurrere på verdensmarkedet på lik linje med andre jordbruksnasjoner. Som Norge har Sveits et relativt kaldt klima og et landskap med høye fjell og dype daler, som gjør det vanskelig å drive storskala jordbruksproduksjon. Dette gjør at man er avhengig av staten for at det skal gå rundt.

Jungfrau_DSC_0274.JPG

Man kan gjerne spørre hvorfor man i det hele tatt vil ha jordbruksproduksjon i slike land, når det helt tydelig ikke lønner seg økonomisk? Det finnes tre svar på dette:

  1. Det er politisk bestemt i disse landene at man skal ivareta jordbruksproduksjonen. Dette kommer av at man ikke kan basere seg på kun importerte matvarer. Tilgang til mat er grunnleggende i et samfunn, og man står utrolig svakt uten en garanti for å kunne mette befolkningen sin. Derfor er man avhengig av bønder til å produsere mat, selv om det er i liten skala.
  2. En vil kunne legge all makt i hendene til de store internasjonale matprodusentene om man legger ned sitt eget jordbruk. Dette vil ikke bare skape en skjev fordeling på det internasjonale markedet, men også være med å senke matsikkerheten i verden.
  3. Kanskje det viktigste: Vi må bevare vårt eget jordbruk i møte med den voksende verdensbefolkningen. FN har spådd at det vil være nesten ti milliarder mennesker på jorda innen 2050, og for at man da skal klare å mate hele befolkningen, må alle produsentene med. - Ikke bare de store internasjonale selskapene.

"Små utfordringer" i New Zealand

William Rolleston, president i “Federated Farmers of New Zealand”, argumenterte for full avvikling av landbrukssubsidier og ikke-tollmessige handelshindringer. Han sa at handel i NZ gikk godt nå, med unntak av noen små utfordringer under og etter avviklingen av jordbrukssubsidier i 1985.

De “små utfordringene” ved avviklingen han unnlot å utdype var at det var stor økonomisk krise i New Zealand i lang tid. Dette som følge av dereguleringen, avviklingen av jordbrukssubsidier, og friere flyt i verdenshandelen. Innen 1990 var landbruk den mest deregulerte sektoren på New Zealand, og for å beholde konkurranseevnen måtte bøndene øke effektiviteten i produksjonen. Dette har de blant annet gjort gjennom å øke både antall dyr, jord-andel og bruk av kunstgjødsel. Dette har igjen gjort landbrukssektoren til mottaker av mye kritikk om negativ miljøpåvirkning og dyrevelferd.

Økonomien og befolkningen måtte også lide av dereguleringene, og mellom 1985 og 1992 steg inflasjonen med 9% og økonomien var i resesjon (steget før depresjon). I tillegg steg arbeidsledighetsraten fra 3.6% til 11% i samme periode. Og mens OECD-land i gjennomsnitt vokste med 28.2% i samme periode vokste NZ med bare 4.7%


Skjermbilde 2016-11-03 kl. 12.34.58.pngSkjermbilde 2016-11-03 kl. 12.35.40.png

Likevel insisterte William Rolleston på at avvikling av landbrukssubsidier er å foretrekke. Dagens økonomi i New Zealand har kommet seg en del fra krisen, men det har tatt 30 år. Elver og jordsmonn er i større grad forurenset enn før avreguleringen, økonomisk ulikhet har økt og dyrevelferd har blitt redusert betraktelig. Til slutt vil det bli en avveining mellom økonomisk gevinst vs. etiske verdier mange velferdssamfunn i dag setter høyt. Dette viser at det ikke er bare-bare å avvikle jordbrukssubsidier!

Regionale handelsavtaler

Mange av oss synes kanskje diskusjonen om regionale handelsavtaler (RTA=Regional Trade Agreements) og WTO var mest spennende og relevant. WTOs viktigste prinsipp handler om ikke-diskriminering; gir du et land gode handelsvilkår skal alle andre medlemmer av WTO få det samme. Samtidig så har WTO et unntaksprinsipp. Dette prinsippet gjelder for regionale handelsavtaler, og gir alle land som er medlem av avtalen lov til å diskriminere alle som står utenfor.

Ettersom WTO har stått ganske stille siden Doha-runden ble påbegynt, har vi sett flere og flere RTAer dukke opp, blant annet NAFTA, TPP og ikke minst den mye omdiskuterte TTIP-avtalen mellom EU og USA. WTOs fokus er multilateralisme, men disse separate handelsavtalene er gjerne bilaterale eller plurilaterale. Noe av kritikken mot disse går dermed på at de utestenger mange av verdens fattigste land. Spesielt spennende er dermed spørsmålet hvordan WTO og alle RTAene skal kunne fungere i samme verdenshandel.

Et moment som ble dratt frem er hvordan de mektige landene som ofte fremforhandler RTAer håper at disse skal kunne bli innlemmet i noen grad i WTO og dermed gjelde alle WTOs medlemmer. Dette syntes de var positivt da de mente RTAer kan inneholde mye bra. F.eks. er dette mye snakk om når det gjelder TISA-avtalen (avtale om handel med tjenester) som er under forhandling. Samarbeidet gjelder ca. 50 land, men få av disse er u-land. Her har partene gitt tydelig beskjed om at de ønsker av TISA-avtalen i fremtiden skal kunne bli en del av WTO. Dette er jo supert hvis avtalen blir bra, men så langt har den inkludert irreversible tiltak og ubesvarte privatiseringsspørsmål. Det er dermed høyst tvilsomt at WTO vil akseptere denne avtalen inn i sitt reglement uten en sterk modifisering.

Et annet poeng som forkjemperne dro frem var at unntaksprinsippet for RTA i WTO kun gjaldt handelshindringer. Dvs. at alle punkter som partene blir enige om i en RTA som handler om ikke-tollmessige handelshindringer, vil gjelde alle medlemmer i WTO. I praksis gjelder dette alle tiltak som ikke er toll. Et eksempel: Hvis et land i handelsavtalen fjerner en såkalt ikke-tollmessig handelshindring, f.eks. at de fjerner en regel om sesongbasert import av en spesiell grønnsak, vil alle i WTO nå kunne eksportere denne grønnsaken til dette landet hele året. Dette var ny informasjon for oss og noe vi må diskutere i utvalget. Det er ganske betydelig for samspillet mellom RTAer og WTO.

Kompleks verdenshandel

Når vi nå er tilbake i Norge og har sortert tankene våre, kan vi alle være enig at dette var en stor og lærerik opplevelse. Som vi tidligere har skrevet om her på bloggen, var det mange ting som gjorde inntrykk, og som vi kommer til å huske i lang tid. Det man kanskje sitter igjen med til slutt er hvor kompleks verdenshandelen er. Det er så uhyre mange faktorer og verdier som skal være med i et slikt forum. Hvert land og hver representant har sine formeninger om hvilke kamper som bør kjempes, og alle synes at sin kamp er den viktigste.

Samtidig er det positivt å se at man med inkludering som fokus åpner for engasjement fra grasrota. I år var det rekordmange påmeldte, med 2000 deltagere, i forhold til gjennomsnittet på 1500. I diskusjonene deltok alt fra ministre til småbønder. Om de største aktørene kan fortsette å møte de minste i slike forum, vil man kanskje etter hvert lære å lytte mer til hverandre, og med tiden inngå avtaler som bidrar til alles utvikling, ikke bare for de sterkeste.