Hva en fredsnasjon er, og hva det ikke er

Hedda Langemyr – 20.12.2016
Her ser vi utenriksministeren (Christian Rubeck) og hovedrollen Erling Riiser (Aksel Hennie) på oppdrag i Afghanistan.

NRK-serien Nobel som har fått mye oppmerksomhet denne høsten, tar opp viktige spørsmål rundt Norges deltagelse i Afghanistan. Her ser vi utenriksministeren (Christian Rubeck) og hovedrollen Erling Riiser (Aksel Hennie) på oppdrag i Afghanistan. Foto:Eirik Evjen, Monster Scripted

De fleste mennesker ønsker en fredelig verden med samarbeid, forbrødring og vennskapelige forhold. Å kalle Norge en «fredsnasjon» er et godt salgstriks for å framstå i et godt lys. Men er dette en riktig fremstilling?

Det er riktig at Norge har oppnådd mye godt. Vi er store på bistand, har ofte kjørt en selvstendig linje i internasjonal politikk, og har ved flere anledninger gjennomført prisverdig arbeid for fredsmekling i væpnede konflikter. Prosessene i Colombia og på Filippinene er nylige eksempler på dette.

Like fullt har vi sett en utvikling de siste 15-20 årene, gjerne i takt med framveksten av «fredsnasjonen Norge», hvor vold og krig har blitt mer gangbare politiske virkemidler. Det begynte med Norges deltakelse i NATOs utenomrettslige krig mot Jugoslavia i 1999, via støtten til Afghanistan- og Libya-krigene, og nå med opptrening av syriske opprørsgrupper i Jordan. Det er på tide at vi vedkjenner at vi ikke bare er en fredsnasjon, men også en krigsnasjon. På et tidspunkt blir vi nødt til å velge.

Fra fredsnasjon til krigsnasjon

Norges første utenriksminister etter unionsbruddet med Sverige, uttalte at oppgaven for norsk utenrikspolitikk «maa være at holde os udenfor deltakelse i de kombinationer og alliancer, som kan drage os ind i krigseventyr sammen med nogle af de europæiske krigerstater». Den konsekvente nøytralitetspolitikken ble, kanskje med rette, brakt i vanry etter 9. april 1940. Man kan likevel spørre seg: Mistet vi noe underveis? Hadde Norge kanskje vært mer tjent med å blåse støv av tidligere strategier, og heller satsa mer på fredelige virkemidler i vår politikk overfor resten av verden?

Det er på tide at vi vedkjenner at vi ikke bare er en fredsnasjon, men også en krigsnasjon. På et tidspunkt blir vi nødt til å velge.

Bakgrunnen for Norges utvikling som krigsnasjon ligger nemlig i bruddet med den linja som trekkes opp her. Helt siden andre verdenskrig har norsk utenrikspolitisk tenkning vært fundert i vårt medlemskap i NATO, underforstått garantien fra USA. Under den kalde krigen var denne garantien implisitt i den forstand at det var en unison enighet i NATO om at sovjetisk aggresjon automatisk ville betinge en samla motaksjon. I dag er trusselbildet mer sammensatt, og konsensusen blant norske politikere ser ut til å være at vi må «kjøpe oss godvilje» gjennom å delta i aggressive kriger under USAs ledelse.

Denne strategien er det verdt å stille spørsmål ved. Er det egentlig slik at USAs vilje til å forsvare Norge i en internasjonal krise blir merkbart større ved norske soldaters deltakelse i invasjonen av Afghanistan? Er det åpenbart at norske piloters 588 bombetokt over Libya i 2011 gjorde Norge til et tryggere sted? Det er grunn til å tvile på det. Det som derimot er klart, er at slike kriger bidrar til å ødelegge det omdømmet Norge har hatt, og burde ha som fredsnasjon. Norges fredsråds mening er at Norge ville vært mer tjent med å slutte opp om internasjonal rett, og fredelige løsninger på politiske tvister. I både Libya-krigen og Afghanistan-krigen forsøkte man ikke engang å gå fram med fredelige midler i forkant. Her kunne Norge, som et av svært få vestlige land, gått foran som et godt eksempel.

Våpeneksportør og militærmakt

Et annet moment, som åpenbart forspiller vår rolle som fredsnasjon, er våpeneksporten. Norge eksporterer årlig våpenmateriell til en verdi på hele fire milliarder kroner. Denne eksporten går, selv om den ifølge regelverket ikke skal det, både til land som Tyrkia, Israel, Oman, Saudi-Arabia, samt andre land som er direkte involvert i grove menneskerettighetsbrudd og krig. Selv om vi kan skimte framgang noen steder, for eksempel i nye begrensninger, blant annet i eksporten av våpen til Saudi-Arabias koalisjon av land som utfører bombeangrep i Jemen, finner man alltid smutthull, for eksempel gjennom å heller eksportere annet militært utstyr og komponenter.

Profittering på militarisme og opprusting er selvsagt ikke forenlig med det å være en fredsnasjon. Vi har lenge etterlyst en strengere kontroll på denne eksporten, blant annet ved å innføre en sluttbrukererklæring på alt norskprodusert materiell, så dette ikke uten videre kan selges videre av de vi eksporterer til. Det er rart at noen kan motsette seg dette.

Den foreløpige utviklinga under nåværende regjering peker ikke i riktig retning. Den nye langtidsplanen for Forsvaret legger opp til å tviholde på kjøpet av 52 amerikanske kampfly og andre strategiske kapasiteter som vil integrere oss tettere inn i NATOs større forsvarssystemer. Hvorvidt dette er lurt med en president som Donald Trump ved roret, kan man spekulere i. Faktum er i alle fall at vi vil bli langt mer ettertraktede for framtidige aggressive kriger, slik som i Libya. Vi ser allerede nå hvordan norske spesialstyrker brukes til å trene syriske opprørere for å kjempe i borgerkrigen. Er det dette vi ønsker oss i framtida?

Norge må slutte å følge USA i alle kriger og geopolitiske prosjekter.

Denne utviklinga skjer også på andre felt. I gjeldende statsbudsjett kuttet man i den viktige posten for fred- og demokratiutvikling, som er den type arbeid Norge har utført i for eksempel Colombia og på Filippinene, med hele 250 millioner kroner. Dette har vi visst ikke lenger råd til. Det vi derimot har råd til er å sende spesialstyrker til Jordan for å bistå opprørsgrupper i en ekstremt uoversiktlig borgerkrig. Denne prioriteringen er ingen fredsnasjon verdig.

For eller mot atomvåpen?

Det siste momentet er spørsmålet om atomvåpen. De siste årene har verdens nasjoner omsider kommet nærmere en viss samstemthet om disse våpnenes umenneskelige karakter. Vi har antakelig aldri stått nærmere et verdensomspennende forbud mot disse uhyrlige våpnene. Da er det ekstremt graverende at den norske regjeringa stemmer «nei» til en resolusjon i FN som tar til orde for å utarbeide et forbud. Til sammenligning kan det nevnes at atomvåpenstatene Kina, Pakistan og India stemte avholdende. Det er trist at norske politikere bruker vårt medlemskap i NATO som en selvpålagt begrensning av vår handlefrihet i utenrikspolitikken når en fredsnasjon opplagt ville støttet arbeidet for en verden fri for atomvåpen.

Våre fire tips til norske politikere fram mot neste stortingsvalg er enkle. Norge må slutte å følge USA i alle kriger og geopolitiske prosjekter. Norge bør heller ha som mål å styrke folkeretten, ikke minst FN-paktens forbud mot krig. Vi bør også få på plass et mer vanntett kontrollregime på våpeneksporten vår – blant annet en effektiv sluttbrukererklæring. Vi må øke heller enn minke midlene som settes av til arbeidet for fred- og demokratiutvikling. Dette er selve ryggraden i den moderne, aktive fredspolitikken, og har vidtgående betydning for at alternativet til krig ikke bare er «å se på». Videre er det av avgjørende betydning at Norge også stemmer ja til et forbud mot atomvåpen. Dette vil innebære at man velger fredsnasjonen over krigsnasjonen. Det er et valg vi tror nordmenn flest vil slutte opp om.

Hedda Langemyr er daglig leder i Norges Fredsråd, paraplyorganet for norske fredsorganisasjoner, hvor også Changemaker er medlem. Hun jobber daglig med spørsmål relatert til norsk freds-, utenriks- og sikkerhetspolitikk.