Hva gjør jeg i møte med politisk forfølgelse?

30.7.2017

Familiene til fangene protesterer utenfor rettssalen i Salé Rabat. Fremst på bildet kan du se søsteren til Sidahmed Lemjeyid og tanten til Hassan Eddah.

Dommen mot Gdeim Izik gruppen falt klokken 04:45 om morgenen og domfellesen kom uten forklaring.

Har du hørt om okkupasjonen av Vest-Sahara? Ikke? Dette er tredje blogginnlegg i en serie som forklarer okkupasjonen og situasjonen for aktivister som kjemper mot den.

Skrevet av Tone Sørfonn Moe, mottaker av Changemakers innsiktstipend 2017.

Politisk forfølgelse

Dommen mot Gdeim Izik gruppen falt klokken 04:45 om morgenen den 19. Juli 2017. At dommen falt så tidlig om morgenen betydde bare en ting; at dommen ville være like hard som forrige gang.

Totalt 8 stykker ble dømt til livstid i fengsel. Ahmed Sbai, Brahim Ismaïli, Abdalahi Lakfawni, Laaroussi Abdeljalil, Mohamed El Bachir Boutinguiza, Mohamed Bani, Sidi Abdallah B'hah og Sidahmed Lemjeyid ble dømt til å sone resten av sitt liv i fengsel, uten begrunnelse.

Totalt 3 stykker ble dømt til 30 år i fengsel, de er Eênama Asfari, Mohamed Bourial og Cheikh Banga.

Totalt 5 stykker ble dømt til å sone 25 år i fengsel, de er Hassan Dah, El Houssin Ezzaoui, Mohamed Lamin Haddi, Mohamed Embarek Lefkir og Babait Mohamed Khuna Babait.

Totalt 3 stykker ble dømt til 20 år i fengsel, de er Mohamed Tahlil, El Bachir Khadda og Abdallahi Toubali.

To av totalt 21 fanger ble gitt sin frihet. Deich Eddaf og Larabi El Bakay ble dømt til tiden som allerede var sonet i fengsel. De resterende 19 fangene ble dømt til straffer som samsvarer med straffen de fikk av militærdomstolen i 2013. Domfellelsen kom uten en forklaring, og uten at domstolen hadde påvist en årsakssammenheng. Mennene ble dømt for mord som det ikke er bevist at de har begått.


En politisk rettsak

I løpet av de to første blogginnleggene mine har jeg fortalt deg om en rettssak som jeg har observert i Marokko mot gruppen Gdeim Izik. I første innlegg fortalte jeg deg hva Gdeim Izik leiren var, mens jeg i andre innlegg fortalte deg mer om hvem Gdeim Izik gruppen er. I dette innlegget skal jeg fortelle deg litt om hva en politisk rettssak er.

I utgangspunktet tar ikke en observatør stilling til om bevisene eller argumentene som fremmes har tilstrekkelig grunnlag, eller hvorvidt en tiltalt er uskyldig eller skyldig. Den kompetansen ligger hos den nasjonale domstolen.

Observatøren kan imidlertid ta stilling til bevisene i saken og argumentene som blir fremmet ved to anledninger. Dersom saken er reist mot menneskerettighetsforkjempere, journalister eller politiske aktivister, eller dersom det foreligger et så fullstendig fravær av bevis mot de tiltalte, at saken i sin helhet kan være urettferdig. I slike saker snakker man ikke lenger om rettslig forfølgelse, men om politisk forfølgelse. Her anvendes rettsapparatet til å hevne seg mot individer som for eksempel har ytret seg negativt mot regimet, eller av andre grunner har irritert på seg statsmakten. Gdeim Izik-rettsaken er en slik sak.

Fangene i rettssalen, plassert inne i glassburet. På første rad kan du se fra venstre Haddi, Laroussi, Banga og Hassan Eddah. På andre rad kan du se El Bakay og Boutinguiza. På tredje rad skimter du Bani og Sbaai. «Peacetegnet» blir brukt som symbol på at det saharawiske folk er i fredfull protest mot okkupasjonsmakten Marokko.

Hvorfor er Gdeim Izik saken en politisk rettssak?

Hvordan vet man når det er snakk om politisk forfølgelse? Her er det vanskelig å sette to streker under svaret. Jeg konkluderte først med at denne saken var en politisk rettssak etter at påtalemyndighetene hadde lagt frem bevismaterialet og retten hadde bestemt seg for hvilke bevis som ville bli evaluert i saken. Dette skjedde i andre runde, i Januar 2017. At påtalen ikke kan bevise at de tiltalte er skyldige utover enhver rimelig tvil var åpenbart allerede da, og det ble tydelig for meg at det var en stor risiko for at hele rettergangen ville bli urettferdig. Dommen har falt og de tiltalte har blitt dømt til straffer som samsvarer med domfellelsen fra militærdomstolen. Det er helt klart at de tiltalte har vært gjenstand for en rettssak som i sin helhet var urettferdig.

Bevisene påtalen fremmet var først og fremst tilståelser fra politiet som de tiltalte hevder er falsifisert mot dem, samt signert under tortur. Politirapportene i saken er støttet opp av rapporter fra etterforskningsdommeren, der de tiltalte angivelig har anerkjent at de ga sine tilståelser frivillig, samt at de ikke har blitt torturert. Bevismaterialet som anklagene bygger på (fremmet av en etterforskningsdommer i 2010) er dermed kun tilståelser fra de tiltalte datert tilbake til 2010, som de tiltalte benekter å ha avgitt. Benektelsen er også dokumentert fra avhøret med etterforskningsdommeren. Tilståelsene er dermed trukket tilbake, men statsmakten valgte uavhengig av dette å forfølge de tiltalte på grunnlag av de samme tilståelsene, uten noen annen form for bevis. Fangene har vært fengslet siden denne gang, og har siden etterforskningsdommeren tok sin beslutning vært varetektsfengslet, og ble domfelt den 19. Juli 2017. De domfelte saharawiske politiske aktivistene har allerede anket dommen til Marokkos Høyesterett.

Påtalen har videre fremmet en rekke vitner - 7 år etter hendelsene. Disse vitnene har aldri blitt avhørt tidligere, og dukker ikke opp i noen rapporter. Vitnene som ble fremmet forteller historier i tråd med de akkurat nevnte politirapportene. Påtalen fremmet også to filmer, som har sirkulert på Youtube i flere år, med bilder av de tiltalte. Det er imidlertid helt umulig å identifisere noen av de tiltalte på disse filmene, men en kan se opptøyene som tok sted både inne i byen og rundt leirområdet. Påtalen fremmet også konfiskerte gjenstander fra leiren, som flagg, kniver, økser og gassflasker. Disse er helt umulig å knytte til noen av de tiltalte. Påtalen fremmet også nye bevis i mai, nemlig telefonrapporter av samtaler mellom noen av de tiltalte og medlemmer av Polisario. Kommunikasjon med Polisario er i seg selv kriminaliserende i Marokko, der Polisario er karakterisert som en terroristbevegelse. Polisario er som tidligere nevnt Vest-Sahara sin frigjøringsbevegelse og regjering.

De tiltalte hevder at påtalen har falsifisert bevis mot dem. De hevder at politirapportene ble skrevet av politimennene som torturerte dem, og lagt foran dem ferdig skrevet, og at de ble enten presset eller truet til å signere, mens de hadde bind for øynene. Noen signerte bare med fingeravtrykk, andre med navn. De tiltalte hevder videre at vitnene er falsifisert mot dem, der vitnene som er blitt hørt av retten har fortalt en historie identisk med politirapportene, og samtidig identifisert en rekke av de tiltalte.

Flertallet av bevisene som forsvaret ønsket å fremme ble nektet dem. Forsvaret fikk ikke lov til å fremme vitner som kunne fortelle om livet i leiren, fortelle om hvorfor de var der og de sosiale kravene innbyggerne hadde, eller vitner som kunne fortelle om forhandlingene med myndighetene, ei vitner som kunne fortelle om ødeleggelsene av leiren; herunder hvorvidt det var mørkt da intervensjonen tok sted, hvorvidt myndighetene brukte våpen og hvorvidt det var innbyggerne eller myndighetene som angrep først. Forsvaret fikk heller ikke lov til å fremme egne filmer, for å møte påtalemyndigheten sine filmer. Saken ble dermed kun belyst fra et ståsted.

Da jeg satt der i januar trakk jeg dermed en konklusjon. Denne konklusjonen kom fra at hovedbeviset mot fangene er tilståelser fra politiet og militæret, som de tiltalte hevder er forfalsket mot dem og signert under tortur. Slike tilståelser som er gitt uten advokat tilstede til politiet kan ikke regnes som bevis i en straffesak. Særlig når de tiltalte har trukket tilbake tilståelsen, kan man ikke regne et slikt dokument som bevis. Samtidig hevder de tiltalte at politirapportene er forfalsket, og at de har signert under tortur. Rapportene, som en i utgangspunktet vanskelig kan karakteriseres som bevis, er dermed i tillegg ulovlige. Jeg var dermed konfrontert med en sak der fraværet av bevis mot de tiltalte var så åpenbart, at saken som en helhet kan anses som urettferdig. I en slik situasjon har jeg som observatør både rett og plikt til å vurdere hvorvidt tilstrekkelig bevis i det hele tatt er fremmet av påtalemyndighetene.

Jeg har aldri tvilt på konklusjonen min, og har egentlig blitt enda mer sikker på at saken mot Gdeim Izik gruppen er intet annet enn en politisk rettssak. Saken er reist mot sentrale menneskerettighetsaktivister fra Vest-Sahara. Flere av fangene var enten talspersoner i leiren, eller de var i forhandlinger med myndighetene. Flere av fangene er ledere for organisasjoner som krever retten til selvbestemmelse for Vest-Sahara. De strakk frem halsen og blir nå forfulgt; denne politiske aktivismen er dermed å betrakte som årsaken for forfølgelsen, heller å sikre rettferdighet.

19 av totalt 21 fanger sitter fortsatt i fengsel. Disse mennene har blitt utsatt for tortur under sin arrestasjon, men også for rasisme hele sitt liv. De har blitt frarøvet sin frihet, og er nå frarøvet friheten i uoverskuelig fremtid. Jeg satt på benkeraden i det øyeblikket dommeren leste opp domfellelsen. Han brukte under 10 minutter. Jeg følte at jeg kunne skimte en følelse av skam i ansiktet hans mens han ramset opp livstid etter livstid. Dommeren ga ingen begrunnelse for domfellelsen, men fant alle de tiltalte skyldig i forsettlig eller uaktsomt drap.

I neste blogginnlegg skal jeg fortelle dere litt om tortur og torturkonvensjonen og om en stat sin plikt til å etterforske anklager om tortur.

Tone Sørfonn Moe møter familiemedlemmene til de saharawiske fangene.