Følger rettsak mot aktivister fra Vest-Sahara

7.7.2017

LITEN GRUPPE: Tone Sørfonn Moe er en av noen få som observerer rettsaken mot saharawiske aktivister. Her sammen med (f.v.) Paloma Lopez, leder av EUs arbeidsgruppe på Vest-Sahara, hennes sekretær, Tone Sørfonn Moe og Laila Fakhouri.

Har du hørt om okkupasjonen av Vest-Sahara? Ikke? Dette er første blogginnlegg i en serie som forklarer okkupasjonen og situasjonen for aktivister som kjemper mot den.

Skrevet av Tone Sørfonn Moe, mottaker av Changemakers innsiktstipend 2017.

Jeg har blitt tildelt Changemaker sitt Innsiktstipend for 2017, og vil bruke dette til å spre kunnskap og engasjement om politiske fanger fra Vest Sahara. Jeg kommer til å holde foredrag, skrive artikler, lage kortfilmer og blogge. Dette er mitt første blogginnlegg, og nå skal jeg prøve å gi deg en liten innledning om bakgrunnen for den politiske rettssaken jeg følger i Marokko. Den politiske rettssaken jeg følger relaterer seg til 21 menn har sittet bak lås og slå i flere år uten lov og dom. Det er så langt ingenting som tyder på at de vil slippe ut av fengsel de neste 15-20 årene. Noen vil nok aldri slippe ut.

Hvorfor er dette viktig?

Menneskerettighetssituasjonen i de okkuperte områdene av Vest-Sahara er blant de verste i verden. Marokkanske myndigheter slår hardt ned både mot demonstranter og mot kjente menneskerettighetsaktivister i området. På internasjonale rangeringer over politiske friheter scorer Vest-Sahara lavest, av alle land i verden. Mennesker fra Vest-Sahara som tar til orde for retten til selvbestemmelse og som ytrer seg mot plyndringen av naturressursene blir ofte møtt med vilkårlige anklager, og fengslet for deres politiske standpunkt.

En rettsstat er ikke en selvfølge i alle land. Vi i Norge tar kanskje rettsstaten for gitt. Den er en bærebjelke i vår kultur og har blitt til en like stor selvfølge for oss som det å puste. Vest-Sahara er imidlertid et land under marokkansk okkupasjon.

Mennesker blir redusert til dyr

Menneskerettighetssituasjonen i Vest-Sahara kan fremstilles som en blåkopi av apartheid regimet vi en gang så i Sør-Afrika. Ved å okkupere et territorium jobber okkupasjonsmyndighetene aktivt mot borgerne, rett og slett for å opprettholde okkupasjonen. I et okkupert område er det ikke rom for ytringsfrihet eller demonstrasjonsfrihet. Det øverste målet blir å fortsette okkupasjonen, med alle nødvendige midler, og mennesket blir redusert til en ting eller et dyr.

Manglende anerkjennelse av den andre som menneske kan ifølge den tyske filosofen Theodor W. Adornos forklare hvordan det er mulig å utføre grusomheter mot individer og grupper. Avviser en blikket så avviser en du'et. Når du'et er avvist som du, altså menneske, kan det gjøres til en ting og ødelegges, mens en repeterer at dette bare er en ting. Denne forvitringen av menneskeverd kan avsløres i både krigshandlinger og i annen institusjonell maktbruk.

Rettsstaten skal beskytte menneskeverdet

Men hva er egentlig menneskeverd? Jeg tolker menneskeverd til en grunnleggende forståelse om at alle mennesker er like mye verdt, uavhengig av vår legning, vår hudfarge, vår bankkonto, våre politiske meninger, eller vår bakgrunn. Ved ivaretakelsen av menneskeverdet er rettsstaten sentral. Det er i siste instans rettsstaten som skal beskytte oss borgere fra maktmisbruk, og forskjellsbehandling.

I Vest-Sahara kan vi snakke om et politisk, økonomiskt og sosial apartheid. Aktivister i Vest Sahara blir ofte fengslet vilkårlig og mange blir tiltalt for alvorlige men falske anklager. De blir ofte torturert og holdt fanget med bind for øynene og med håndjern. Under tortur og sterkt press blir mange tvunget til å signere oppdiktede tilståelser. Behandlingen av de 21 mennene i Gdeim-Izik-gruppen er ingen unntak. Historien deres vil ryste deg.

Protestleiren Gdeim Izik

Den 8. oktober 2010 ble en protestleir arrangert i de okkuperte områdene av Vest-Sahara. Denne protestleiren er kjent som ”Gdeim Izik”. Menneskene i leiren krevde ting som arbeid, husly, bolig og sosial stønad fra marokkanske okkupasjonsmyndigheter, og en dialogkomitee var i forhandlinger på vegne av hele leiren. Medlemmene av denne dialogkomiteen skulle seinere bli arrestert, og tiltalt for drap.

Leiren ble holdt under overvåkning av marokkanske myndigheter siden dag en. Siden 12 oktober 2010 var leiren omringet av militære kjøretøy, helikoptre og militært personell. Myndighetene bygget en massiv mur av sand rundt leiren, og etterlot kun en inngang. Syv checkpoints kontrollerte alle som beveget seg mellom byen og leiren. Den 24 oktober angrep militæret en bil som var på inn til leiren med mat og medisiner, og en 14 år gammel gutt døde. Han ble begravet i all hemmelighet, og familien krever fortsatt at soldatene som skjøt ham skal bli anklaget for mord.

Angrep med gummikuler og vannkanoner

Dialogkomiteen fortsatte forhandlingene med myndighetene, til tross for angrepet som førte til drapet på gutten. Leiren ble imidlertid angrepet av de marokkanske myndighetene grytidlig 8. november 2010 mens de fleste fremdeles lå og sov. Innbyggerne i leiren rapporterte om kuler, vannkanoner, tåregass, steiner og kjepper.

Intervensjonen ble kort tid etter fordømt av verdenssamfunnet. Opptøyer oppstod i alle de store byene av Vest-Sahara og inne i leiren Gdeim Izik. I ukene forut for 8. november hadde marokkanske myndigheter lukket leiren totalt for verdenssamfunnet. Organisasjoner og internasjonal presse ble nektet tilgang. Hva som nøyaktig skjedde denne dagen, antall drepte og skadde, er det bare marokkanske myndigheter som vet sikkert.

Hundrevis av saharawier ble pågrepet, og holdt fengslet uten rettergang, før de ble midlertidig løslatt. En gruppe på 24 menn slapp ikke ut av fengselet. De er kjent som ”Gdeim Izik-gruppen”.

Følger rettsak i sommer

Saken til Gdeim Izik-gruppen illustrerer behandlingen saharawiske politiske fanger gjennomgår i marokkanske fengsler og i det marokkanske rettssystemet. Ulike saker med like virkemidler. Fangene forteller om vilkårlig fengsling som følge av deres politiske overbevisninger, tortur og umenneskelig behandling, og fravær av grunnleggende menneskerettigheter.

Jeg reiste fra Norge første juledag i fjor for å være til stede første dag av Gdeim-Izik-rettssaken og vurdere i hvilken grad internasjonale standarder for rettferdig rettergang ble overholdt. Retten til å observere en rettssak kommer fra den generelle retten til å sikre menneskerettighetene, og sikre at menneskerettighetene respekteres av de land som har forpliktet seg til å overholde dem.

Rettssaken til Gdeim Izik-gruppen har blitt utsatt fem ganger. Ny runde starter den 11. juli. Det er altså denne rettssaken jeg skal fortelle deg alt om. I neste blogginnlegg skal jeg fortelle deg litt mer om hvem de 24 medlemmene i Gdeim Izik-gruppen er.