Norsk våpeneksport

Vi ser på oss selv som en fredsnasjon. Samtidig er Norge blant verdens største eksportører av forsvarsmateriell. Kan Norge både være fredsnasjon og krigsprofitør?

På regjeringens hjemmesider står det skrevet at ’konfliktløsning og bidrag til forsoning er en sentral dimensjon i norsk utenrikspolitikk. Siden starten av 90-tallet har Norge opparbeidet seg en posisjon som fredsmekler og fredsnasjon i det internasjonale systemet: Vi deler ut fredsprisen og vi er, og har vært, involvert i en rekke fredsprosesser: Colombia, Midtøsten, Sri Lanka og Filippinene, bare for å nevne noen.

Verdens strengeste regelverk?

Norsk regelverk blir ofte presentert som et av de strengeste, om ikke det strengeste, når det kommer til eksport av forsvarsmateriell. Utenriksdepartementets retningslinjer for eksport av forsvarsmateriell slår fast at ’hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller land hvor det er borgerkrig". I 1997 ble det lagt til at "Utenriksdepartementets vurdering av disse forholdene omfatter en vurdering av en rekke politiske spørsmål, herunder spørsmål knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter". På papiret ser dette vel og bra ut, men hvor strengt implementeres dette i praksis?

Hvis man ser på Stortingsmelding 49, som redegjør for salg av forsvarsmateriell i 2014, kan vi se at det er tillatt salg til flere land som har fått internasjonal refs for deres behandling av menneskerettighetene. Det mest åpenbare eksempelet er Saudi-Arabia. I tillegg til å få kritikk av både Amnesty og Human Rights Watch for sin behandling av menneskerettighetene, ble de av Freedom House rangert som et av de mest undertrykkende regimene i 2014. Samme år eksporterte Norge både elektronisk utstyr og deler til våpen til dette landet, selv om dette helt klart er imot utenriksdepartementets egne retningslinjer. Denne praksisen har også blitt gjentatt hvert år siden.

Våpen på avveie

I tillegg til eksport til autoritære regimer er sluttbrukererklæringer ofte debattert når man snakker om eksport av norsk forsvarsmateriell. En sluttbrukererklæring blir gitt som en garanti for at land Norge selger våpen til ikke skal selge disse våpnene videre, og på den måten unngå at norske våpen havner "på avveie": I land eller områder Norge ikke ville solgt til i utgangspunktet. Imidlertid krever ikke Norge en sånn type erklæring fra NATO-land. Dette blir ofte begrunnet med at som del av en forsvarsallianse ville det vært unaturlig å kreve dette fra våre allierte – de vi stoler på. Dette er problematisk fordi NATO-land som Tyskland og USA har lang tradisjon for salg av forsvarsmateriell til land som Israel, Kongo og Sri Lanka. Disse landene fanges helt klart av betegnelsen ’områder hvor det er krig, eller krig truer’, og er på listen over land Norge selv ville nektet eksport til.

Norsk våpeneksport er et komplisert felt, og lite debattert i det offentlige rom. Allikevel kan det se ut som ting kan være på bedringens vei: 3. juni 2013 undertegnet Norge Arms Trade Treaty, en internasjonal avtale med felles retningslinjer for våpeneksport, og i februar 2014 gikk SV, Miljøpartiet og Venstre ut og ønsket en innstramming av regelverket for å hindre at norske våpen havner i hendene på autoritære regimer. Dette er en viktig debatt, særlig fordi det undergraver legitimiteten på Norge som fredsnasjon. Denne debatten har Changemaker også jobbet hardt for å videreføre, og vi jobber daglig med å få slutt på eksport av militært materiell til autoritære regimer.

Artikler

123Neste