Klimaforhandlingene

Foto: Ingrid Næss-Holm, Kirkens Nødhjelp

Foto: Ingrid Næss-Holm, Kirkens Nødhjelp

I Paris i 2015 gikk så godt som hele verden sammen og laget en ambisiøs avtale om å gjøre noe med klimaendringene, for første gang i historien. Men hvordan avtalen følges, gjenstår å se.

For å få flest mulig land med på avtalen er det ikke bestemt hvor mye hvert land skal kutte i utslipp eller må bidra med i finansiering. Dette skal landene selv melde inn som nasjonale klimamål. Alle land må likevel forholde seg til de overordnede målene i Parisavtalen om å holde den globale gjennomsnittstemperaturstigningen til 2 grader, med et siktemål på 1,5. Dette skal skje ved at verden skal bli karbonnøytral innen siste del av dette århundre. Det har også blitt poengtert at utviklede land skal gå foran å bidra mest grunnet sitt historisk ansvar gjennom utslippsreduksjoner og klimafinansiering.

Avtalen har et ambisiøst mål, men det er vagt beskrevet hvordan og når dette skal oppnås. Den skal fungere som et rammeverk for det videre arbeidet, og det blir avgjørende for å nå målet at land fører en ambisiøs klimapolitikk med konkrete og hardtslående tiltak nasjonalt. Det er spesielt angående utslippsreduserende tiltak hjemme og klimafinansiering hvor Norge kan og bør være enda mer ambisiøs.

Ulikt ansvar

Parisavtalen slår fast at utviklede land skal gi klimafinansiering til utviklingsland for å bistå med utslippsreduserende tiltak og tilpasning til klimaendringer. Avtalen sier videre at det skal være en balanse mellom finansiering til utslippsreduksjon og finansiering av tilpasning til klimaendringer. Changemaker mener det bør arbeides mot en balanse hvor dette finansieres 50/50. For å ansvarliggjøre staten bør en stor andel av disse midlene komme fra offentlige budsjetter, og ikke gjennom bistandsbudsjett eller lån. Vi må arbeide for at de som har sluppet ut minst klimagasser ikke rammes dobbelt av både klimaendringer og en ny gjeldsbyrde.

Målet rike land har satt seg om å mobilisere 100 milliarder dollar til Det Grønne Klimafondet (GCF) innen 2020 og nye 100 milliarder dollar årlig etter dette ble videreført i Paris. Norge må ta sin del av dette ansvaret ved å bevilge minst 1% av bruttonasjonalinntekten (BNI) per år til GCF, som et tillegg til bistandsbudsjettet. For å generere nok penger trengs det finansiering fra et bredt spekter av kilder. Innovative finansieringskilder som beskatning av utslipp fra internasjonal transport og finanstransaksjoner (Robin Hood-Skatt) har potensiale til å generere store summer, og bør innføres.

Artikler