Magasin

Båtflyktning og åtte måneder på vei

17.09.2015

Høygravid og alene med sin ti år gamle datter flyktet hun mot Europa. Snart befant de seg på en båt over Middelhavet og ble to av mange båtflyktninger som skrives om daglig her hjemme i Norge.

Fra flukten: En som reiste i samme gruppe som "Sara" klarte å beholde mobilen sin og tok dette bildet fra reisen.

«Sara» ønsker å forbli anonym, i frykt for sikkerheten til foreldrene og søstrene som fortsatt befinner seg i Eritrea. Hun og datteren reiste fra hjemlandet til Sudan for to år siden. Derfra startet deres reise mot Europa denne våren. De var en stor gruppe mennesker som kjørte over Sahara i syv biler. Tretti mennesker, tett i tett på lasteplanet. Sara beskriver en utrygg og skremmende reise med verken nok mat, vann eller ordentlige sitteplasser. På veien ble de stoppet av flere væpnede grupper. Først en av gruppe fra Chad, som stjal alle smykker og penger de hadde med seg. Inne i Libya ble de stoppet av en gruppe fra IS.

– De kjørte mot oss i fem biler, stoppet oss og spurte med en gang om vi var muslimer. Jeg og flere av de vi reiste sammen med er kristne, og vi visste hva som ville skje om de fant ut av det. Vi hadde hørt om ikke-muslimer som var blitt drept av IS på denne veien. En av muslimene i gruppen vi reiste med tok seg av snakkingen for å overbevise dem om at alle her var muslimer. De spurte ham ut om ulike vers i koranen, og han siterte. Igjen og igjen. De spurte om hvor mange ganger han ba, han svarte fem, og de nikket. Etter at de var fornøyde med svarene hans, kom de med vann til oss, så lot de oss kjøre videre.

Fra flukten: En som reiste i samme gruppe som "Sara" klarte å beholde mobilen sin og tok dette bildet fra reisen.

Fra flukten: En som reiste i samme gruppe som "Sara" klarte å beholde mobilen sin og tok dette bildet fra reisen.

Etter å ha reist gjennom Sudan og Libya i flere uker, ankom de et hus i Tripoli. Sara angret på at hun startet reisen da hun og datteren satt i det overfylte, skitne og voldelige huset hun delte med 2 000 andre mennesker. De libyske menneskesmuglerne holdt dem i forvaring der frem til de fikk plass på en enda mer overfylt båt over til Italia. De ble boende i en måned før de fikk reise videre. Andre hadde i midlertid vært der i tre måneder.

– Jeg hadde hørt noe om de forferdelige forholdene folk møtte på veien til Europa. Men jeg tenkte at det ikke kunne stemme, jeg tenkte at det var løgner. Jeg betalte jo 2 000 dollar for den reisen. Men da jeg satt i bilen over Sahara, eller i huset i Tripoli, visste jeg at det ikke var noen vei tilbake. Det var for sent til å ombestemme seg.

Hun hadde aldri forestilt seg at det eneste hun og datteren fikk av næring i løpet av den ene måneden i Tripoli var en liten porsjon makaroni en gang om dagen. Alt var skittent, gulvene, veggene, alle pledd og stoffer. Lopper og lus overalt. Derfor ble også hennes daglige aktivitet denne måneden å plukke vekk lus fra hodene deres, fra kroppen, klærne og liggeplassen.

– 2 000 dollar var det vi alle betalte dem, men likevel hadde de ikke nok mat eller vann. Alle var livredde. Mange ble syke og fikk infeksjoner, men ingen fikk medisiner eller lov til å se lege. Jeg så fem andre gravide kvinner i huset, de fleste var veldig dårlige. To kvinner fødte sine barn i dette huset mens vi var der, uten noe legehjelp. Jeg var åtte måneder på vei og hadde hatt mye smerter før jeg så dem føde, og jeg var livredd for at det samme skulle skje meg. Forholdene i det huset var ikke i nærheten av humant. De behandlet oss ikke som om vi var mennesker.

Fra flukten: En som reiste i samme gruppe som "Sara" klarte å beholde mobilen sin og tok dette bildet fra reisen.

Fra TV-bildene: Fluktruten over middelhavet er kjent for de fleste av oss, men få klarer å forstå påkjenningene.

Mennene som jobbet i huset var bevæpnede og bar på seg store kniver. De krevde absolutt stillhet i det overfylte huset. Når dette umulige kravet ble brutt, skøyt de i taket for å skremme. Deretter begynte de å slå mennene. Daglig ble de vitne til fysisk avstraffelse.

Nesten alle gråt, husker Sara, hver dag og hele tiden. Hun beskriver en hendelse hvor en av de libyske mennene synes gråten til en jente hørtes ut som latter. «Hvorfor ler du?», hadde han ropt flere ganger til henne, men hun gråt bare enda mer. Han tok deretter frem kniven og kuttet over tommelen hennes.

– De libyske mennene var som djevelske monstre, eller som spøkelser. Man kunne se at de var dypt triste mennesker. Jeg forsto ikke hvorfor de var så voldelige og forferdelige mot oss, for det eneste vi ønsket var å komme oss gjennom Libya og over Middelhavet. Vi gjorde dem ingenting. Men de fortalte meg at det vi alle gjorde feil, var at vi snakket oss imellom.

Etter en måned i Tripoli ble de satt på båten til Italia, 500 mennesker i hver, uten vann. Etter nitten timer over Middelhavet ble de reddet av et italiensk skip. På skipet fikk de mat, vann, legehjelp og rene klær. Endelig nærmet marerittet seg slutten.

Tre uker etter ankomst i Norge fødte hun en frisk datter på Ullevål sykehus. 

Artikkelen er originalt publisert i Changemakermagasinet 3/2015.