Magasin

Hvorfor stemte folket nei?

01.12.2016

Aldri før har en folkeavstemning funnet sted etter en fredsavtale, men Colombias president, Juan Manuel Santos, ønsket å implementere avtalen med forankring i befolkningen. Men resultatene viste at det hadde den ikke.

Børge Brende og Ban Ki-moon var tilstede da president Juan Manuel Santos og FARC-leder Timoleón Jiménez signerte fredsavtalen

Resultatet av folkeavstemningen 2. oktober kom som et sjokk på partene, internasjonale støttespillere og befolkningen. Signeringen av den endelige fredsavtalen mellom regjeringen og FARC-geriljaen 26. oktober var en historisk hendelse, som skulle sette strek for krigen, og bidra til forsoning for over åtte millioner ofre av konflikten. I forkant av folkeavstemningen var det store mobiliseringer fra både ja- og nei-siden.

Resultatet bygger på en veldig lav valgoppslutning. Hele 62 prosent lot være å stemme. Med andre ord stemte ikke colombianere flest nei til avtalen, flesteparten avsto fra å stemme.

Det ble også et svært jevnt valgresultat, der nei-siden vant med knappe 50,2 prosent mot 49,8 prosent på ja-siden. Mindre enn 0,5 prosent skilte dermed de to sidene.

Politisk mistillit

Både valgresultatet og den lave oppslutningen er trolig knyttet til stor mistillit til politikere og det politiske systemet. Tidligere forsøk på fredsavtaler og løsninger på konflikten har vært mislykket. Som 2003-avtalen, som skulle avvæpne paramilitære grupper, men som umuliggjorde straffeforfølgelse og førte til at mange tidligere paramilitære havnet tilbake i nye væpnede grupperinger.

Mistilliten er også knyttet til at det politiske systemet er svært korrupt, noe som gjør det vanskelig å få til forbedringer. Fredsavtalen inkluderte ikke andre aktører enn staten og FARC-geriljaen, og mange colombianere hadde vanskeligheter med å forestille seg at avtalen ville føre til varig fred uten at for eksempel geriljagruppen ELN var inkludert.

LES OGSÅ: Refleksjonar om fred frå ein Colombianar

Fredsavtalen beskrives som en av de beste fredsavtalene verden har vært vitne til, med stor vektlegging av ofre og kvinner. Likevel er det mange grasrotbevegelser og sivile aktører som fortsatt ikke føler seg representert siden de ikke har blitt invitert med i forhandlingene som har foregått på Cuba. Spesielt gjelder dette sivile bevegelser og organisasjoner for urfolk, bønder og afro-colombianere. Trolig oppfattes avtalen fremmed og ekstern. Til tross for at avtalen tar for seg strukturelle endringer, slik som politisk deltagelse og omfordeling av jord, ser mange på avtalen som president Santos’ eget prestisjeprosjekt, der han i større grad har vektlagt partiet sitt, Partido Social de Unidad Nacional, sine økonomiske og politiske interesser fremfor forbedringer for lokalbefolkningen.

Konflikten i Colombia

  • Konflikten har pågått i 52 år og er en av de lengstvarige pågående konfliktene i verden.
  • Hovedpartene i konflikten er venstreorienterte geriljaen FARC og den colombianske stat. Flere geriljaer og høyreorienterte pramilitære grupper er også sentrale aktører.
  • Minst 260.000 liv har gått tapt og åtte millioner er på flukt i sitt eget land.
  • Siden 2012 har FARC og regjeringen i Colombia vært i fredsforhandlinger, og Norge har bistått som tilrettelegger i forhandlingene.
  • Fredsavtalen ble signert 26.oktober 2016, men trådte ikke i kraft grunnet folkeavstemningens resultater.
  • 12.november ble partene enige om en revidert fredsavtale, og før utgangen av november ble avtalen signert i både underhuset og overhuset av nasjonalforsamlingen, men uten ny folkeavstemning.
  • Den nye avtalen inneholder om lag 50 endringer, i håp å dempe kritikken fra ekspresident Alvaro Uribe og opposisjonen.
  • President Santos mottok Nobels Fredspris 10. desember 2016 for arbeidet med fredsavtalen. Nobelkomiteen har fått kritikk for tildelingen siden FARC er utelatt.

Nei-sidens appellering til følelser

Colombias tidligere president, Alvaro Uribe, har stått i spissen for nei-kampanjen. Hans tilhengere er hovedsakelig rike colombianere og den tradisjonelle eliten. Nei-siden promoterte falske rykter og påstander om hva som faktisk var innholdet i den 297 sider lange fredsavtalen. Ryktene gikk blant annet ut på at avtalen promoterte homofili, og at den ikke vektla religiøse kjerneverdier. Colombia er et veldig konservativt land, og slike påstander traff rett i hjerterota på mange. Et av de mest omdiskuterte punktene har vært straffeforfølgelse. Nei-siden vektla at geriljakrigerne ville slippe straff i henhold til avtalen. Denne påstanden er misvisende og feil, da avtalen beskriver at geriljakrigere som anerkjenner kriminelle handlinger og ber offentlig om unnskyldning kan bli straffet med samfunnstjeneste. Avtalen la også til rette for straffeforfølgelse av menneskerettighetsbrudd hos begge parter i konflikten.

Et annet svært omdiskutert tema i avtalen har vært FARC-geriljaen sin mulighet til å delta i det demokratiske systemet som politisk parti. Nei-siden klarte å appellere til frykt hos befolkningen, med påstander om at fredsavtalen vil forvandle Colombia til et kommunistisk land med store problemer, og viste til problemene i dagens Venezuela.

Ja-sidens appellering til det rasjonelle

Det var bare fem uker fra avtalen ble publisert for offentligheten til dagen folket skulle stemme over den. I et land der man i gjennomsnitt leser mindre enn en bok i året, var det mye å forvente at folk skulle ha kjennskap til innholdet i en avtale på 297 sider, noe som gav rom for nei-sidens falske påstander. Ja-siden appellerte mer til den utdannede befolkningen som allerede hadde fulgt fredsforhandlingene, enn de nådde ut til de 62 prosentene av befolkningen som ikke stemte. Colombianere ønsker ingenting annet enn fred, men ja-siden hadde vanskeligheter med å skape tillit til avtalen i forkant av folkeavstemningen. I et land som er preget av store forskjeller mellom fattig og rik, kriminalitet og narkotrafikk, var det vanskelig å engasjere for fred til mange som trolig ikke vil få sin livssituasjon stort endret etter en fredsavtale.

I etterkant av det sjokkerende valgresultatet ser man imidlertid stort engasjement for fred i befolkningen. Mange fredelige demonstrasjoner av hvitkledde mennesker har funnet sted i flere byer i Colombia. Følelser knyttet til håp og fred har bidratt til troen på en ny og bedre framtid for landet. Dersom folkeavstemningen hadde funnet sted i dag ville trolig både valgdeltagelsen og valgresultatet vært annerledes.

Denne artikkelen ble skrevet før nyhetene om den reviderte fredsavtalen og er opprinnelig publisert i Changemakermagasinet 4/2016. Vil du ha magasinet hjem i postkassa fire ganger i året kan du enkelt bli medlem ved å sende CHANGEMAKER til 2242 (koster 50 kroner).