Magasin

Når solidariteten blir ekstrem

08.06.2017

Samhørighet og samhold ligger bak begrepet solidaritet. Men hva skjer når samholdet blir ekstremt og samhørigheten går på bekostning av andre?

Skrevet av Vilde Emilie Østensen, bachelorstudent ved fred- og konfliktstudier på Bjørknes Høyskole.

Våren 2016 startet VG en lang reise blant nazister, fascister, islamhatere, nasjonalister og populister i 14 europeiske land. Reisen kalte de ”det hvite raseriet”. Selv kaller disse menneskene som ble portrettert seg for patrioter. Patrioter bundet sammen av en samhørighet rundt sin egen kultur, som må beskyttes fra fremmede kulturer. Det er ingen hemmelighet at den høyreekstreme bølgen som slår over Europa i dag kan knyttes opp mot islamismen som brer seg i Midtøsten. Islamismen som politisk ideologi har samfunnsbygging som overordnet mål. Størst står tanken om å opprette ”den islamske staten” – en stat der sharia legges til grunn for politisk, sosialt og kulturelt liv. Islamistene samles rundt sine verdier. Et felleskap som kritiserer det samfunnet populistiske patrioter sverger til. Høyrepopulisme og islamisme har alltid vært på kollisjonskurs, men i dagens samfunn ser disse motpolene ut til å drive stadig lenger fra hverandre. Det finnes mange former for ekstremisme og populisme, men i dag er det islamisme og høyreekstremisme som preger mediebildet. Både i Norge, resten av Europa og USA.

MOTDEMONSTRASJON: I fjor sommer ble 49 mennesker drept av en ekstrem islamist på en klubb for skeive i Florida. Her marsjerer skeive i London mot homofobi og rasisme.

Når samhold blir ekstremt

Verden står i dag overfor en av de største flyktningestrømmene siden andre verdenskrig. En av årsakene til flyktningkrisen er Den Islamske Staten (IS) sine herjinger i Syria og Irak. IS har et felleskap som går til det ekstreme, fremmedkrigere fra hele verden reiser til Syria for å kjempe hellig krig for det samfunnet de ønsker å etablere. Et samfunn basert på sharia-lovgivning er så fjernt fra det samfunnet som er etablert i Vesten, og majoriteten i de vestlige statene fordømmer dette samfunnet på lik linje som IS fordømmer det vestlige samfunnet. Det er kanskje her fellesskapet hos IS står sterkest. Den vestlige verden fordømmer den ekstreme islamistiske tankegangen, deres handlinger, og sterkest av alt er frykten for at de skal klare å påvirke det godt etablerte, liberale demokratiske samfunnet. Frykten for å føle seg fremmed i sitt eget hjemland eller i sitt eget samfunn binder mange mennesker sammen.

Terrorisme er ikke et nytt fenomen. Likevel får det mer fokus enn noen gang i den vestlige verden, spesielt via medier med fokus på terrorfare innenfor egne grenser. Responsen har blitt å stå like sterke tilbake.

NEI TIL FLYKTNINGER: En gruppe med høyre-radikale demonstrerer mot immigrasjon, med politibeskyttelse, i England.

«Oss» og «dem»

Det er blitt for lett å skjære alle over en kam når menneskene som flykter fra for eksempel Syria, som ikke er en del av den islamistiske ideologien, blir satt på sidelinjen fordi folk er redd for at de, siden de er født og oppvokst utenfor Europas grenser skal ødelegge kulturen vår. Dette fører til at vi velger å ikke være solidariske med de som er like redde som oss selv. Kanskje det dyrkes en holdning om at disse menneskene ikke deler vår følelse av samhold. Det skapes et skille mellom ”oss” og ”dem”. Det er de samme skillelinjene som fant sted under andre verdenskrig, et scenario der samholdet Hitler skapte førte en hel verden ut i det ekstreme.

Det er blitt for lett å skjære alle over en kam når mennesker som flykter blir satt på sidelinjen fordi folk er redd for at de skal ødelegge kulturen vår.

–Vilde Emilie Østensen

Ekstremisme handler om å innta en posisjon som skiller seg sterkt fra det som er vanlig i samfunnet, og hvor man samtidig mener det er greit å bruke vold for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål. Dette er en posisjon samfunnet burde se på som truende, for hva skjer når ekstremismen på den ene siden blir svart med en ny form for ekstremisme på den andre siden? Vi er i ferd med å etablere et samfunn der deler av befolkningen føler det er nødvendig å ty til vold for å oppnå sine idealer. Denne delen av befolkningen er solidariske ovenfor hverandre, uavhengig av om vi snakker om islamister eller høyreekstreme. Det eneste som er helt sikkert er at uansett hvilken side av saken man ser på kan samholdet til egen gruppe bli så ekstreme at det går i feil retning.

Et skille mellom “oss” og “dem” bidrar til at verden stykkes opp til samfunn som ekskluderer fremfor å inkludere. Dette er et vanskelig tema å reflektere over, men for at historien ikke skal gjenta seg selv er det viktig at vi er observante på hvordan vi ser på verden rundt oss.