Magasin

Blant urfolk og røvere i Amazonas

04.09.2016

Fotograf og journalist Paul Patrick Borhaug blir flau over å være norsk når urfolk og deres naturområder blir skadelidende av Oljefondets investeringer. Bildene han har tatt med støtte fra Changemakers innsiktsstipend gir oss en bedre forståelse av menneskenes situasjon og den truede naturen som omgir urfolkene. Vi intervjuet han om arbeidet hans.

Tidligere vinner av innsiktsstipendet, fotograf og journalist Paul  Patrick Borhaug, dro til Amazonas for å undersøke hvordan Oljefondets investeringer påvirket urbefolkningen.

Hvordan brukte du innsiktstipendet, og hvordan har det gått?

– Innsiktstipendet utgjorde hele forskjellen for prosjektet mitt “Urfolk og Røvere”. Jeg ønsket å gjøre to ting: samle informasjon om hvordan Oljefondets investeringer påvirker urfolk og jobbe med å produsere eget journalistisk stoff om dette temaet. Siden jeg mottok stipendet har jeg publisert artikler og kronikker, blant annet i Vårt Land og Bergens Tidende, samt en lengre reportasje fra Peru i Verdensmagasinet X. I tillegg har jeg holdt foredrag om dette temaet i forskjellige sammenhenger.

Hvordan var det å nærme seg denne politiske kampen med fotoapparatet som verktøy?

– Å bruke kamera som verktøy er helt essensielt for å fortelle historiene til urfolk. Det kan være vanskelig å relatere seg til mennesker som befinner seg så langt unna oss i Norge, både geografisk og kulturelt, gjennom tekst alene. Bilder bringer oss nærmere individene, og den enestående naturen som omgir urfolkene som trues av ressursutvinning i deres territorier. Man får en bedre forståelse av menneskenes situasjon og viktigheten av å bevare det som er truet.

Matsés-folket i Peru bor i områder med verdens største største artmangfold, og sitter med en unik kunnskap om plante- og dyrelivet. Områdene er også et offer for oljeutvinning.

Hvorfor fokuserte du på urfolks rettigheter i Latin-Amerika?

– Urfolkskamp i Latin-Amerika er noe jeg har vært opptatt av lenge. I Brasil har jeg besøkt Pataxó-stammen som er truet av eukalyptusplantasjer som Oljefondet investerer i. Jeg har også besøkt Guarani-Kaiowá i Mato Grosso do Sul som lider under soyaindustriens evige ekspansjon. Norge er for øvrig en stor importør av soya fra Brasil. Jeg har vært to ganger i Peru hvor jeg har bodd med Matsés-folket. Landet dette folket bor på er blant de områdene i verden med størst artsmangfold, og Oljefondet investerer i et uforsvarlig oljeselskap som jobber for å hente ut enorme mengder olje fra dette området. Oljefondet investerer også i et gasselskap som henter ut gass fra områder der man vet det finnes ukontaktede urfolk. I tillegg var jeg nylig i Guatemala hvor jeg har undersøkt norske investeringer i gruvevirksomhet og energiprosjekter, og hvilke konsekvenser dette har for lokalbefolkningen og urfolksgrupper.

– Disse møtene har overbevist meg om at urfolk er de menneskene på jorden som fortjener livets rett mest av alle, da det er de som bevarer viktige naturområder. Store deler av verdens biologiske mangfold finnes innenfor urfolksterritorier. Når urfolks lovfestede landområder blir invadert av selskaper som vil drive utvinningsvirksomhet er førstelinjeforsvaret i klimakampen sterkt truet.

Hvordan tenker du situasjonen kan bedres, og hvilken rolle burde Norge spille?

– Norge kan være rollemodell for verdens investorer. I egenskap av å være verdens største statlige investeringsfond har Oljefondet en stor påvirkningskraft. Men denne påvirkningskraften mener jeg er størst gjennom svartelisting og uttrekk. Norges Bank insisterer på at de utøver såkalt «aktivt eierskap», og mener at de som deleier kan påvirke og endre uetiske praksiser. Dette har vi sjelden sett store resultater av. Dessuten er det vanskelig for offentligheten å etterprøve hvorvidt Oljefondet faktisk utøver aktivt eierskap. Uttrekk sender et høyt og tydelig signal om at dette vil ikke vi være med på, og tvinger selskaper til å revurdere sin praksis. Frykten for å bli svartelistet av Oljefondet skal man ikke undervurdere – det kan ha enorm påvirkning på hvordan andre investorer vurderer selskapet.

- Et viktig tiltak vil være å inkludere sikring av urfolksrettigheter som et eget punkt i retningslinjene for Oljefondets investeringer.
Guarani-Kaiowá lever i delstaten Mato Grosso do Sul i Brasil, og lider under konsekvensene av soya- og sukkerrørindustrien. Norge importerer store mengder soya fra denne regionen.

Hvilke spor ser du av Oljefondets investeringer?

– Jeg tror Oljefondet kan være en enorm ”force for good” dersom det faktisk gjør det de sier det skal gjøre: Være verdens mest åpne fond, respektere menneskerettigheter og påvirke selskapers etiske praksis. Desverre ser jeg ikke noen av disse karakteristikkene de flotter seg selv med bli utøvet i praksis. Det jeg ser er derimot at verdens største minoritet – urfolk – og noen av verdens viktigste og vakreste naturområder ofte blir skadelidende av Oljefondets investeringer. Det gjør meg flau som nordmann og trist som menneske.

Hva er din sterkeste opplevelse fra arbeidet? (Eller morsomste)

– Min sterkeste opplevelse er utvilsomt å være med Guarani-Kaiowá i Brasil. Dette folket har faktisk en av verdens høyeste selvmordsrater, noe som er en direkte konsekvens av lidelsene soya- og sukkerrørindustrien påfører dem. Gruppen ekskluderes fra samfunnet, har i praksis ingen rettigheter og skogene og elvene de brukte å jakte og fiske i er erstattet av industrijordbruk og giftige elver fulle av kjemikalier fra sprøytemidler. Jeg har sett ekstrem fattigdom i Afrika og Asia, men denne fattigdommen virket nesten verre ettersom de har blitt frarøvet absolutt alt, både materielt og kulturelt.

Matsés-folket i Peru bor i områder med verdens største største artmangfold, og sitter med en unik kunnskap om plante- og dyrelivet. Områdene er også et offer for oljeutvinning.

– Det morsomste var å bo en måned sammen med Matsés-stammen i dypet av Amazonas. Der fikk jeg være med på å sanke mat, lære om omgivelsene og stammens skikker. For meg var det å bo og leve med urfolk en drøm som gikk i oppfyllelse. Min mistanke om at disse menneskene vet noe fundamentalt viktig som vi i den moderne verden har glemt, ble bare forsterket.

Har du noen tips til andre som vurderer å søke inntekstipendet?

– Mitt beste tips må være at du søker om støtte til å gjøre noe du brenner for. Jeg hadde fått avslag på reportasjer med tematikk jeg mente var viktige for nordmenn å vite om. En dag tenkte jeg «OK, hvis media ikke er interessert i dette skal jeg selv lage en side der informasjon om dette blir gjort tilgjengelig.» Det er dette jeg oppfatter som kjernen i stipendutdelingen – du bør ha et sterkt ønske om å skape innsikt.