Maktforhold, innhold og hemmelighold

Politisk utvalg for int. handel – 19.10.2015

Demonstrasjon mot TTIP/CETA i Berlin. Foto: Jakob Huber / Flickr (CC)

TISA har blitt en folkesak. Med god grunn.

Den siste uka har tusenvis av mennesker over hele verden aksjonert mot de nye mega-regionale frihandelsavtalene TISA, TTIP, TPP og CETA. Forrige lørdag møtte hundrevis mennesker opp i byer over hele landet for å vise at vi ikke ønsker at Norge skal delta i slike avtaler utenfor WTO, med høyt hemmelighold og trolig store negative konsekvenser.

Nye handelsavtaler

TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) kan ha noe å si for Norge gjennom EØS-avtalen, men den forhandles egentlig mellom EU og USA. TPP (Trans Pacific Partnership) ble nettopp ferdigforhandlet mellom USA og 11 asiatiske land, og CETA (Comprehensive Economic and Trade Agreement) er en ganske ny avtale mellom EU og Canada. Den mest relevante avtalen for oss er TISA (Trade in Services Agreement), en tjenesteliberaliseringsavtale som Norge er med i forhandlinger på sammen med EU, USA og rundt 20 andre land.

Forhandlingene

Det har vært ganske stille rundt TISA-forhandlingene en stund, trolig på grunn av det omfattende hemmeligholdet avtalen fremforhandles under. Siden sommeren har det derimot vært en oppblussing av debatten, da en stor del av forhandlingsdokumentene ble lekket av WikiLeaks. Vi vet nå mye mer om hva som faktisk foregår bak de lukkede dørene. Avtalen er på ingen måte ferdigforhandlet, så endringer kan skje. Likevel tyder det vi har sett på en rekke negative konsekvenser, både for Norge og for fattige land. De fleste fattige land står foreløpig utenfor avtalen, men trolig er det meningen at avtalen skal inn i WTO når den er ferdigforhandlet. Da får ikke fattige land noen mulighet til å endre på innholdet, men kan likevel bli presset til å gå med på den.

Dette er et problem. TISA sprang nemlig ut fra en stillstand på tjenestehandel i WTO, som følge av at fattige land ikke ville ha mer forhandlinger på dette før problemer som matsikkerhet og landbrukshandel var løst. Nå som rike land har gått utenfor WTO for å forhandle på det som er viktigst for oss, kan det tyde på mindre vilje til å forhandle multilateralt, noe som gir fattige/små land en svakere stemme. Tidligere i Doha-runden har fattige land akseptert å forhandle om tjenester mot at rike land aksepterer jordbruksforhandlinger. Dette kompromisset kan forsvinne nå som rike land velger å ta tjenesteforhandlingene utenfor WTO. Dette kan igjen ødelegge for Doha-runden og matsikkerhetsspørsmålet.

Hva inneholder egentlig TISA-avtalen?

Rent fundamentalt mener Changemaker at det er problematisk at Norge forhandler plurilateralt (forhandlingene er mellom flere, utvalgte land) og under hemmelighold. Og om vi går inn i innholdet finnes det flere problematiske aspekter ved TISA avtalen. Det er omtrent ingen diskusjon om tema som arbeiderrettigheter, miljøstandarder og skatt, fordi man ved liberalisering i utgangspunktet ikke ønsker noen reguleringer.

Men det er noen deler av innholdet som er under spesielt sterk kritikk:

  • Skrallekausul
    TISA har en såkalt “skralleklausul”. Dette vil si at om en sektor først er åpnet for konkurranse, kan ikke en fremtidig regjering nasjonalisere den igjen. Det er dermed ingen angremulighet.
  • Personopplysninger
    Det foreslås å tillate fri flyt av persondata mellom landegrenser, for at selskaper skal kunne bruke personopplysningene. Dette vil kunne sette blant annet forbrukerbeskyttelse og personvern i fare.
  • Deregulering av finanssektor
    TISA innebærer også en deregulering av finanssektoren, selv om dette av de fleste blir sett på som årsaken til finanskrisen i 2008.
  • Deregulering av tjenestesektor
    Partene i avtalen skal åpne omtrent alle tjenestesektorer for internasjonal konkurranse. Offentlige tjenester ser ut til å bli unntatt liberaliseringskrav, men dette gjelder i utgangspunktet kun tjenester staten har monopol på. I Norge vil det si forsvar, brannvesen og politi. Ellers kan også land liste opp spesifikke tjenester de ikke vil liberalisere, men dersom noe blir utelatt, eller det dukker opp nye tjenester i fremtiden, blir de automatisk liberalisert. Å liste opp det som skal unntas avtalen kalles negativ listing, og står i motsetning til positiv listing som WTO bruker i sine tjenesteforhandlinger.
  • Åpenhet / gjennomsiktighet
    Utenlandske selskaper skal få innsyn i staters avgjørelsesprosesser og kunne komme med innvendinger. Det kan bli krevende for stater å sørge for å holde selskaper oppdatert, og i tillegg kan selskapene da utfordre og i verste fall saksøke stater for reguleringer.
  • Utestenging av fattige land
    For fattige land kan også det å stå utenfor avtalen være tap. 60-70% av verdens tjenestehandel foregår mellom TISA-land, og tjenestetilbydere utenfor avtalen kan tape i konkurransen.

Mer maktkonsentrasjon

Det å skulle bygge opp industri og tjenester under TISA kan bli svært vanskelig. Store selskaper får enda mer makt og tar over markedet fra mindre tilbydere. Når alt skal styres av kommersielle hensyn, er det de svakeste som taper. Både innad i Norge og internasjonalt kan dette ødelegge for muligheten til å utjevne ulikeheter, bekjempe fattigdom og skape sosial rettferdighet.

De som argumenterer for TISA sier at det blir mye mer effektivt, vil skape flere jobber, at reguleringer kun er kostnader, at markedet vil styre seg selv og vi kan unngå finanskriser. Det ser ut til å være en gjennomgående tankegang at det eneste som gjelder er handel og liberalisering, og at tema som menneskerettigheter ikke hører hjemme i handelsforhandlinger. Dette er problematisk, spesielt fordi de fleste land har forpliktet seg til FN-konvensjonene, og de skal i teorien stå over handelsavtaler.

Handelspolitikk må lages slik at de ikke hindrer land i å oppfylle sine menneskerettighetsforpliktelser, og tar hensyn til lands politiske handlingsrom. Det gjør ikke TISA i dag.

Tekst: Vilbjørg Meyer, Kari Eriksen og Marie Louise M. Landøy fra Politisk utvalg for internasjonal handel.