​Erna, stepp opp klimafinansieringa!

Knut Rosmo – 23.10.2020

I kampen mot klimaendringene har Norge et ansvar for å hjelpe fattige land med å kutte utslipp og håndtere klimakrisen. Nå må rike land som forurenser ta regningen.

Verden står overfor en klimakrise. De som bærer den største byrden av krisen har i liten grad vært med på å skape den. Mange fattige land opplever allerede ekstremvær, som flom og tørke, som tar liv og ødelegger levebrød, truer matgrunnlaget og gjør at mennesker må flykte fra hjemmene sine.

Vi må “step up, speed up, scale up» sa statsminister Erna da hun holdt tale til verdens ledere i 2019, om å skalere opp innsatsen mot klimakrisa. Det er vi enig i! Nå trenger vi handling fra Erna. For å komme oss opp til et rettferdig nivå av klimafinansiering fra Norge, trengs det ca 65 mrd i året, i følge rapporten «Norway’s Fair Share of meeting the Paris Agreement». Dette er en tidobling av dagens finansieringsnivå.

Hva er løsningene?

For å få til det må vi finne de store pengene et sted. I en helt fersk rapport fra Kirkens Nødhjelp og Vista Analyse, legges det fram en rekker forslag til økt klimafinansiering fra Norge. De anbefaler en kombinasjon av følgende fem tiltak;

·Økt CO2-avgift. Avgiften burde økes til 1500 kroner per tonn innen 2030. I dag er avgiften ca 550 kroner per tonn. Dette foreslås kombinert med å halvere enkelte grønne subsidieordninger, som for eksempel elbil-fordelene. Kan generere 16-30 milliarder årlig.

·Øke momsen (MVA). En økning på ett prosentpoeng i merverdiavgiften vil bidra med rundt 17 milliarder kroner. I tillegg vil økningen trolig bidra til at overforbruk av varer og materielle goder går ned.

·Avvikle overavskriving i oljebransjen. Dagens skattesystem gir i stor grad oljebransjen insentiver til å investere. Staten dekker i dag ca 91 prosent av kostnaden ved petroleumsinvesteringer, noe som betyr at oljeselskaper kan gjøre investeringer som er lønnsomme for dem, men ulønnsomme for staten. Avvikling av overavskrivinger vil sørge for et mer nøytralt skattesystem som er mer likt det andre sektorer har. Kan generere 15 milliarder årlig.

·Klimaavgift på oljeproduksjon. Per i dag skatter selskap av overskudd, ikke produksjon, i oljesektoren. En klimaavgift på selve produksjonen vil fungere på samme måte som om oljeprisen var lavere, og gjøre at marginale investeringer droppes, samtidig som man får inn midler til klimafinansiering. Denne typen avgift er også ett av hovedforslagene i rapporten til Klimaomstillingsutvalget som ble ledet av Vidar Helgesen og Kristin Halvorsen. Kan generere 5-6 milliarder årlig.

·Overføringer fra oljefondet. Dette blir å anse som en nødløsning og de fire andre tiltakene ikke strekker til.

Å få opp klimafinansieringen vil gi fattige land mulighet til å kutte i egne utslipp og tilpasse seg klimaendringenes skadelige konsekvenser. Tiltakene som foreslås her vil både skaffe til veie økte midler som kan brukes til klimafinansiering, samtidig som de har en indirekte utslippsreduserende effekt. Vinn-vinn der altså! Det grønne skiftet handler om å slutte å betale for det vi vil ha mindre av, som fossil energi, og begynne å betale for det vi vil ha mer av, fornybart.

Vi trenger klimarettferdighet!

I 2018 ga Kirkens Nødhjelp og en rekke andre sivilsamfunnsorganisasjoner, ut rapporten «Norway’s Fair Share of meeting the Paris Agreement», skrevet av Stockholm Environment Institute. Her forsøkes det å besvare spørsmålet «Hvor stor del av den globale klimainnsatsen er det rettferdig at Norge bidrar med?», basert på beregninger av historiske utslipp og økonomisk kapasitet. På bakgrunn av dette, kom rapporten fram til at Norge har et stort ansvar for å bidra med kutt i klimagasser hvis verden skal nå 1,5-gradersmålet. Faktisk nesten ti ganger større enn folketallet vårt skulle tilsi, og overgår det vi har mulighet til å kutte på hjemmebane. Derfor bør Norge finansiere store utslippskutt i land som har mindre ansvar for klimakrisen enn hva vi selv har. I tillegg forplikter Parisavtalen oss å støtte fattige land til å tilpasse seg de klimaendringene som allerede skjer, og som vil skje i fremtiden. Derfor anslår rapporten at det vil koste Norge opp mot 65 milliarder kroner årlig fram til 2030 å innfri den internasjonale delen av Norges klimaansvar, en tidobling av dagens norske klimafinansiering.

Å finne mye penger til internasjonal klimafinansiering er både krevende og nødvendig. Å si nei til slike grep vil utvilsomt være mer behagelig på kort sikt. Men på lengre sikt vil det bli langt mer kostbart. Prisen av å ikke gjøre nok er ytterligere 100 millioner mennesker under fattigdomsgrensen innen 2030. 5 milliarder mennesker vil få mer usikker tilgang til rent vann. Hundrevis av millioner mennesker kan måtte flykte fra sine hjem på grunn av stigende havnivå. Vi risikerer en nedgang på 30 prosent i verdens jordbruksavlinger – en krise for oss alle, men livstruende for mange småbønder i utviklingsland. Vi må snu utviklingen, og sammen investere i vår felles fremtid. Vi må step up, speed up, scale up!