De internasjonale klimaforhandlingene

Foto: Ingrid Næss-Holm, Kirkens Nødhjelp

PARIS: I 2015 ble den historiske Paris-avtalen inngått blant de fleste av verdens land. I årene fremover må vi sette inn store tiltak for å redde klimaet, og gjøre det vi kan mot de største konsekvensene av klimaendringene. Foto: Ingrid Næss-Holm, Kirkens Nødhjelp

I Paris i 2015 gikk så godt som hele verden sammen og laget en ambisiøs avtale om å gjøre noe med klimaendringene, for første gang i historien. Men hvordan avtalen følges, gjenstår å se.

På FNs klimaforhandlinger i 2015 fikk verden en internasjonal klimaavtale. Parisavtalens mål er å begrense global temperaturøkning til 1.5 grader fra førindustriell tid. Avtalen bygger på prinsippet om felles, men differensiert ansvar, og anerkjenner derfor det vi kaller klimarettferdighet - at alle må ta ansvar, men noen har større enn andre.

Parisavtalen krever at alle land skal melde inn nasjonale mål på hva de skal gjøre for klimaet. Disse målene sier hvor mye land skal redusere sine klimautslipp. De sier også hvordan land skal jobbe med å tilpasse seg til klimaendringene og hva de skal gjøre med de konsekvensene de ikke kan tilpasse seg til, for eksempel at havnivåstigning fører til tap av landområder. De nasjonale målene skal evalueres og oppjusteres hvert femte år og begynner å gjelde fra 2020. Utviklede land skal gå foran og bidra mest grunnet sitt historiske ansvar. Det skal vi gjøre gjennom kutt i utslipp og klimafinansiering - som vil si at man gir lån eller bistand til fattigere land, slik at de kan ha råd til å gjennomføre klimatiltak. Avtalen skal fungere som et rammeverk for klimatiltak, og for å nå målene er det avgjørende at land fører en ambisiøs klimapolitikk. Dessverre er ikke Norges nasjonale mål ambisiøst nok og reflekterer ikke Norges rettferdige bidrag. Det må oppjusteres slik at Norge kutter 53 prosent av norske utslipp innen 2030 og bevilger 65 milliarder kroner per år til klimafinansiering.

Klimarettferdighet

Parisavtalen bygger på klimarettferdighet og prinsippet om ‘felles, men differensiert ansvar’ som innebærer at alle land skal bidra, men at bidraget bygger på det enkelte landets kapasitet. Dette betyr at utviklede land skal gi klimafinansiering til utviklingsland, for at de skal ha råd til å kutte utslipp og tilpasse seg en ny hverdag med klimaendringene. For at denne finansieringen skal reflektere rike land sitt historiske ansvar mener Changemaker at den må komme i tillegg til tradisjonell bistand, og ikke gis som lån. De som har sluppet ut minst klimagasser må ikke rammes dobbelt av både klimaendringer og en ny gjeldsbyrde.

Klimarettferdighet betyr også at hardt rammede land skal få støtte. Dette bør skje gjennom finansiering til tap og skade. Norge og andre utviklede land har et historisk ansvar for å gi denne hjelpen og må sørge for at tap og skade får den plassen og oppmerksomheten det fortjener på klimaforhandlingene.


Changemaker mener at

  • Norges nasjonale klimamål er ikke tilstrekkelig og må oppjusteres til et mål hvor Norge kutter 53% av norske utslipp innen 2030.
  • Norge må ta sin del av ansvaret ved å bevilge minst 65 milliarder per år til klimafinansiering. Dette må komme i tillegg til tradisjonell bistand.
  • Norge må arbeide for at utviklede land tar sitt ansvar overfor hardt rammede land gjennom arbeidet med tap og skade, og å gi dette arbeidet større plass under forhandlingene.
  • Norge må bistå lav- og mellominntektsland i å takle klimaendringene, ved å bidra med kunnskap og ressurser til overgangen til fornybar energi.

Vil du støtte vårt arbeid med klimaforhandlingene? Bli med i Changemaker da!

Artikler

12Neste