Magasin

En kveld med sivil ulydighet i okkuperte Palestina

27.11.2018

Israel har vedtatt at Khan al-Ahmar skal jevnes med jorden. Beduinene, nomadefolket i Palestina er denne gangen offeret for Israels kontinuerlige forfølging og diskriminering av lokale palestinske grupper og individer.

Foto og tekst av Sigrid Elise Tviberg som er fast skribent i Changemakermagasinet.

Jeg sitter på en madrass i skolegården til beduinlandsbyen Khan al-Ahmar. Har nettopp spist kveldsmat med internasjonale, israelske og palestinske aktivister. Nå drikker vi te, deler sigaretter og blir venner på tross av språkbarrierer. Vi viser hverandre bilder av hobbyer og venner, ler og kjekler. Han vi kaller Majnoon (crazy) kommer med vannbegere til oss. Dette er ikkevoldelig motstand. Dette er den palestinske motstandskampen.

På tross av internasjonale fordømmelser og protester har israelske myndigheter igjen bestemt at deres statsprosjekt er viktigere enn palestinske liv. Fatou Bensouda, aktor hos Den Internasjonale Straffedomstolen publiserte en sterk advarsel til israelske myndigheter om at “omfattende ødeleggelse av eiendom uten militær nødvendighet og flytting av befolkning på et okkupert territorium er krigsforbrytelser under Romatraktaten.”

Likevel rapporterer UNOCHA (United Nations Office for the Coordination of Humanitarian Affairs) at 29 palestinske bygg har blitt revet eller beslaglagt av israelske myndigheter i september alene. Dette har påvirket livene til 79 mennesker, og 51 andre står igjen uten bolig. Det spesifiseres videre at denne måneden ligger under gjennomsnittet for fjoråret og normalen hittil i 2018, så selv om det er et høyt nummer mennesker på en måned, er det vanligvis flere tilfeller. Blant bygningene som rives eller er rivningstruet finner man en rekke skoler som er satt opp ved hjelp av støtte fra blant annet EU og Norge.

Skolen i Khan al-Ahmar er som alle disse byggene satt opp uten godkjenning fra israelske myndigheter, fordi det er nært umulig som palestinsk organisasjon eller individ å få lov til å bygge noe som helst i Jerusalem-området. Bokstavelig talt på andre siden av veien kan man se hvordan de ulovlige bosettingene vokser hver dag, med dem kommer motorveier, fabrikker og alt dette trenger land, palestinsk land. Det bygges hyppig, og det er tydelig at så lenge det tjener et israelsk formål er utvikling på vestbredden, altså Palestina, velkomment.

Implikasjonene rivingen av denne landsbyen vil ha på det palestinske kartet er store. Vi fikk innblikk i den strategiske siden av det på vei fra Khan al-Ahmar til Ramallah. Sjåføren vår, en av lederne av The Palestinian Authority Committee Against the Wall and Settlements, som er hovedorganisator og sponsor av infrastrukturen for aktivistene i Khan al-Ahmar, viste oss hvordan Israel har planer om å binde sammen de ulovlige bosetningene i området. De har allerede ferdigstilt en vei som er klar til åpning når beduinlandsbyen er jevnet med jorden. Dette er hvordan okkupasjonen stadig beveger seg fremover med små skritt.

I de palestinske områdene er ikke-voldelig protest en utbredt og tradisjonsrik form for å vise motstand mot den israelske okkupasjonen i landet.

-Shah, min nye palestinske kompis kommer bort med kortstokken og vil spille idiot som jeg lærte ham og min engelske venninne i går. Det lille felles vokabularet vi deler på engelsk og arabisk er ingen hindring, vi bruker håndbevegelser og ja (Nam) og nei (La), riktig (Sahh) og bra (Tamam). Vi flytter oss til et område med bedre lys, og tar med oss flere av de engelske jentene som kom i ettermiddag, de lærer fort av Shahs bestemte, men lattermilde veiledning.-

Israels hensikt med denne utviklingen innebærer i første omgang at beduinlandsbyene som ligger på det arealet må rives. På lengre sikt vil det gjøre livene for de større palestinske landsbyene på utsiden av de ulovlige israelske bosettingene veldig vanskelige. Med nye og større bosetninger kommer flere checkpoints og med checkpoints kommer lange køer og uutholdelige sikkerhetsrutiner. Det vil isolere Øst-Jerusalem fra resten av vestbredden og gjøre det enda verre for palestinere som pendler til jobb der. Dette var det faktumet som overtalte meg til å sove to netter på madrass blant hundre ukjente mennesker under en stor teltduk i ørkenen. Israels statsprosjekt er i ferd med å dele Vestbredden i to. På sikt kan dette sørge for at det palestinske folket om et par år, om ikke verden tar et standpunkt, vil bli fanget i nye enklaver slik på Gaza.

Det internasjonale samfunnet av stater er generelt konfliktsky når det kommer til slike saker. Mye fordi det kan skade diplomatiske bånd og forårsake økonomisk nedgang. Israel er også god til å styre narrativet slik at det virker som de er truet på alle kanter, og det er ikke vanskelig å forstå hvor denne nasjonale følelsen kommer fra. Andre verdenskrig er fortsatt veldig tilstede i vår sosiale bevissthet. Selv om holocaust ligger som et svart hull i historielinjen er det viktig at stater legger press på Israel når de helt åpenlyst bryter internasjonal lov. Hva er lovverket verdt om ingen er villig til å hevde dets viktighet ved å fordømme brudd på det?

Nå har jeg funnet madrassen min under teltduken, og er klar til å sove side om side med mennesker som har valgt fredelig motstand fremfor vold. Jeg lukker øynene med en følelse av at verden er grenseløst urettferdig, men her fører ikke mangel på rettferdighet til ondskap, for her finnes ubegrensede mengder vennlighet. Det er denne skolen israelsk ungdom skulle gått på.