Magasin

Fra Doha til Nairobi - hvilken vei går WTO?

13.12.2015

Doha-runden i WTO, også kalt utviklingsrunden, startet for 14 år siden, og medlemslandene har fortsatt ikke klart å bli enige om stort, til stor frustrasjon. I desember samles WTOs 161 medlemsland i Nairobi, Kenya, for å avslutte forhandlingene en gang for alle.

Tekst: Vilbjørg Meyer og Marius Monsrud

“I Nairobi har vi en historisk mulighet til å tilføre nytt liv til WTO og bekrefte dens viktige rolle for utvikling og den globale økonomien. Vi bør ikke gå glipp av den sjansen”. Slik avslutter Norge og 49 andre land et opprop til WTOs medlemmer, hvor de uttrykker bekymring over diskusjonene i Doha-runden, om behovet for å få avsluttet med en omfattende pakke, og om viktigheten av multilaterale forhandlinger. Oppropet er signert av både fattige og rike land, men de største aktørene, USA, Kina og EU, er ikke med.

USA eller Afrika? Ja takk begge deler

Dette tilsynelatende sterke budskapet kom ikke like tydelig fram i vårt møte med Norges ambassadør til WTO, Harald Neple, i Genève i oktober. Da vi spurte hvordan han så Norges rolle i forhold til konflikten mellom dem som vil legge bort Doha-runden, og dem som vil fullføre den, sa han at Norge ikke tok parti, men skulle være et slags bindeledd mellom USA på den ene siden, og Afrika på den andre.

Det blir for enkelt å legge all skyld på Kina og USA

Neple lurte på om det var riktig å fortsette å forhandle om Doha, selv om det ikke har blitt noen enighet på så lang tid. Han mente Norges brobygging kan føre til konstruktiv diskusjon for å komme videre. Vi mener det kan være for enkelt eller passivt å ikke ta side, og at Norge bør ta en mer aktiv rolle før forhandlingene for å vise at utviklingslandenes krav om å fullføre Doha-runden er viktige. Det kan nemlig virke som om Norge nærmest har valgt side ved å støtte USAs forslag til en Nairobi-pakke.

Så lenge Kina og USA ikke klarer å bli enige, er en bred løsning vanskelig. Det blir likevel for enkelt å legge all skyld på dem for at WTO står stille. Det er også store uenigheter innad i de minst utviklede, såkalte MUL-landene. De tidligere koloniene har god adgang til det europeiske markedet, mens for eksempel Bangladesh ikke har denne muligheten.

LES OGSÅ: WTOrdliste

USA-pakken

Forslaget fra USA er ut til å inneholde fjerning av eksportstøtte, videreføring av unntaksbestemmelser for MUL-landene, og tiltak for åpenhet. Utviklingsland har vært negative til denne pakken, men flere har understreket at det i det minste er bedre enn ingenting.

Eksportstøtte er i praksis eksportsubsidier, og kan ses på som et tilbakesteg i forhandlene. I 2008 lovet nemlig rike land å kutte eksportsubsidier innen fem år. Dette har ikke skjedd, og det tas derfor opp til forhandling igjen.

Åpenhet i USA-pakken betyr ikke det vi vanligvis tenker på som åpenhet. Her betyr det, ifølge Deborah James fra nettverksorganisasjonen Our World Is Not For Sale, at selskaper skal få innsyn i statlige reguleringsprosesser, slik at selskapene kan komme med sine meninger. Denne åpenheten ser ut til å være en trend som trenger seg inn i handelspolitikken fra mange kanter, for det er også et viktig prinsipp i de store, regionale frihandelsavtalene utenfor WTO, som har vært mye kritisert.

Hva ønsker utviklingsland?

Et helt konkret forslag ble lagt på bordet av G90-gruppen i WTO, som består av en stor gruppe utviklingsland. Norge ønsker ikke å støtte dette forslaget, blant annet fordi de ikke ser på Kina som et utviklingsland. De mener at Kina ikke trenger like mye støtte som andre utviklingsland. Kina har riktignok hatt stor økonomisk utvikling, men landet har fortsatt rundt en halv milliard fattige mennesker. Det er derfor ikke nok å bare støtte de minst utviklede landene, som USA-pakken vil gjøre.

Utviklingsland og sivilsamfunn ber om at ytterligere liberaliseringsforhandlinger på tjenester og industrivarer må stoppes, og at nye tema som investeringer, elektroniske varer, konkurransepolitikk og statlige innkjøp må vente til Doha-runden er avklart. Fattigdom bekjempes ikke med liberalisering, men blant annet med å skape anstendige jobber, la fattige land bygge opp industri under beskyttelse, slik rike land har gjort, og sikre mat til egen befolkning.

IKKE TEMA FOR DET 21. ÅRHUNDRET. Det mener i alle fall USA. Foto: Dennis Jarvis (Flickr/CC)
IKKE TEMA FOR DET 21. ÅRHUNDRET. Det mener i alle fall USA. Foto: Dennis Jarvis (Flickr/CC)

Utdaterte jordbruksforhndlinger?

Ifølge Deborah James har USA uttalt at de ønsker å “clear the field of the Doha Round and move on to 21st Century issues”. Den norske regjeringen uttalte noe liknende i et nyhetsbrev i sommer: “Det er et vedvarende problem at noen land insisterer på avklaringer på landbruk før de er villige til å drøfte både industriprodukter, tjenester og regelverk“. Dette understreker de sterke frontene i WTO.

En stor andel av verdens sultende er matprodusenter, noe som blant annet kommer av at prisen på råvarer ikke stiger i takt med prisøkningen på industrivarer. En bonde må altså selge mer og mer mat for å få råd til andre nødvendige produkter. Dette handler om matsikkerhet og retten til mat. Etter forrige møte kom man fram til Bali-pakken, som blant annet innebar at en del land, som for eksempel India, kunne kjøpe opp mat for å sikre mat til egen befolkning. Planen er å komme fram til en mer permanent løsning, men det ser ikke ut til å skje i Nairobi, ifølge Neple. WTOs mål er økt handel med matvarer. Det vil si mer mat på markedet, men det betyr ikke nødvendigvis at alle har tilgang på denne maten.

WTOs framtid

WTO har kommet til et vendepunkt. Dersom medlemmene ikke kommer til noen enighet i Nairobi, har flere uttalt at det kan være slutten på WTO slik vi kjenner den. Et alternativ til WTO er avtaler som TISA og TTIP. Når land får dekket sine interesser gjennom slike avtaler, kan det være med på å undergrave en stor avtale for alle land, som WTO er. I tillegg fører tjenesteavtalen TISA til at utviklingsland ikke lenger har muligheten til å kreve jordbruksforhandlinger mot at de blir med på tjenesteavtaler. Norge har her en fot på hver side, gjennom å mene at det er viktig å styrke multilateralismen, samtidig som vi er med i de plurilaterale TISA-forhandlingene.

Et annet forslag som kom fram i Genève om WTOs framtid, var at handelspolitikken burde legges inn i FN-systemet. På denne måten kan man sikre større åpenhet og deltakelse fra sivilsamfunnet, i tillegg til at handelspolitikken underlegges menneskerettighetskonvensjonene. Dette passer også inn i diskusjonen om hvordan handel passer sammen med bærekraftsmålene.

Det er altså ikke mye optimisme eller høye ambisjoner før ministerkonferansen i desember. USA vil bort fra Doha og jordbruk, mens utviklingsland er avhengige av en god avtale på dette. Changemaker mener Norge må ta sin del av ansvaret, og jobbe for en ferdigforhandling av Doha-runden som også utviklingsland kan være fornøyd med. Det er ikke nok at vi bare sitter og ser på, eller prøver å være brobygger, når vi samtidig forhandler avtaler utenfor WTO. Norge må ta et aktivt standpunkt og inkludere utviklingshensyn i handelspolitikken, slik Regjeringens uttalte mål tilsier.

Denne teksten er originalt publisert i Changemakermagasinet 4/2015. Som medlem får du fire utgaver av magasinet i postkassen hvert år.