Magasin

Kobberkrigen

17.03.2015

En liten peruansk landsby slåss til blods mot et av verdens største gruveselskaper. Norge står på bøndenes side under meglingen, samtidig som vi investerer i selskapet de kjemper mot.

«Ja til vann, ikke gull»: Bønder fra hele Peru kommer for å demonstrere mot lokale miljøproblemer under FN’s klimatoppmøte i Lima.

21. Mai 2012 erklærte presidenten i Peru, Ollante Humala, unntakstilstand i provinsen Espinar. Det nasjonale militærpolitiet ble innkalt og gjeldende lover ble suspendert. Grunnen var at et hundretalls bønder hadde bestemt seg for å gjøre opprør mot en kobbergruve. Bøndene mente gruvedriften forgiftet drikkevannet deres, de ville storme gruven og stoppe driften. Bevæpnet med stokker og steinslynger blokkerte de først veiene rundt gruven, så ingen trailer med kobberlast kunne forlate av området. Deretter løp de sammen mot porten inn til en av verdens største utvinningsoperasjoner. De første i rekken ble skutt i brystet av offiserene som voktet gruven. Fire unge menn falt i bakken og døde. Den peruanske presidenten hadde brutt et av sine tyngste valgløfter: «Ingen flere mennesker drept i konflikt med gruveindustrien i Peru».

Norge kjemper på begge sider i den peruanske kobberkrigen. Det norske utenriksdepartementet finansierer rettshjelp og meglingsassistanse for bøndene i Espinar, og er med i prosessen mot å stille gruveselskapet til ansvar for miljøkriminalitet i provinsen. Samtidig investerer Statens pensjonsfond utland svimlende summer i det samme selskapet.

Tørket ut: Glencore Xstrata bruker vann fra lokale elver og innsjøer i gruvedriften.

Tørket ut: Glencore Xstrata bruker vann fra lokale elver og innsjøer i gruvedriften.

Det internasjonale gruveselskapet Glencore Xstrata, med hovedkontor i Sveits, er et av verdens største innen utvinningsindustrien. Det norske oljefondet (SPU) investerer åtte milliarder i Glencore Xstrata, og eier 2,6 prosent av selskapet. Glencore Xstrata har tidligere blitt anklaget for miljøforurensning, skatteunndragelser og menneskerettighetsbrudd i flere av de førti landene de opererer i. I Peru har selskapet fire forskjellige operasjoner, der kobbergruven i Espinar tar ut størst utbytte. Denne gruven har egen TV- og radiostasjon, arbeidere fra hele Sør-Amerika og patruljeres av politi- og militærstyrker. I noen peruanske medier omtales gruvens aktivitet i Espinar som uansvarlig og kritikkverdig, i andre som en nasjonal stolthet. Gruveindustrien utgjør over 20 prosent av Perus bruttonasjonalprodukt, og kobberproduksjonen forventes å doble seg i løpet av 2016.

Det peruanske senteret ProDialogo arbeider for lokalsamfunns rettigheter i møte med utvinningsindustrien, og er finansiert blant annet av det norske utenriksdepartementet. Høsten 2014 var lederen for senteret i Oslo for å presentere sin siste publikasjon ved Universitet i Oslo: Gruveindustri, sosial konflikt og dialog. Hovedproblematikken prosjektet tar for seg er konflikten i Espinar. Senteret har prøvd å bistå lokalbefolkningen i å nå gjennom med sine krav, men det har ikke vært lett.

Den peruanske presidenten hadde brutt et av sine tyngste valgløfter: «Ingen flere mennesker drept i konflikt med gruveindustrien i Peru»

Etter at de fire bøndene ble drept i 2012, strammet konflikten seg til under grepet til nasjonale politistyrker. Men det var fortsatt noen som ikke ville akseptere situasjonen, de begynte å samle sammen støtte for å få tatt vannprøver av elvene. Vidal Merma var en av dem. Han hadde vokst opp i en bondefamilie et steinkast unna kobbergruven Tintaya, og bestemte seg for å filme konsekvensene industrien hadde for landsbyen hans. Han ble med det Glencore Xstratas notoriske plageånd. Det var et hardt og ensomt prosjekt han hadde startet, men Vidal hadde tid, kamera og motorsykkel.

- Musikken er bra! Det gjelder bare å lukke ørene når de begynner å snakke.

Gir seg ikke: Alberto Merma er Vidals bestefar. Han har protestert mot gruvedriften i Espinar siden slutten av syttitallet, og har ikke tenkt å slutte.

Gir seg ikke: Alberto Merma er Vidals bestefar. Han har protestert mot gruvedriften i Espinar siden slutten av syttitallet, og har ikke tenkt å slutte.

Vidal leter etter gruveselskapets kanal i radioen han har festet på motorsykkelstyret. Han er i begynnelsen av trettiårene, smiler nesten alltid og kjenner alle i provinsen. Glencore Xstrata er hans yndlingsfrekvens, selv om han ikke skrur opp volumet før han er et stykke utenfor Yauri, den største landsbyen i provinsen Espinar. Det er det at de spiller huayno, og bra huayno, på Glencore Xstrata FM. Det vil si peruansk folkemusikk, med panfløyter og det hele, blandet med reggeaton. Det er Vidals rånemusikk. Og huayno er først bra når det er sunget på Quechua, urfolksspråket som snakkes i Espinar, ikke spansk – som er hovedspråket i Peru. Glencore Xstrata leker ikke lokal kommunikasjon. Men Vidal lar seg ikke lure.

- Om de tror folk er så idioter at de slutter å protestere mot gruvene fordi de får høre huayno, må de tro om igjen. Men musikken passer bra til å kjøre fort.

Espinar er en fjellprovins sørøst i Peru som teller 70 000 mennesker, der flesteparten er bønder og livnærer seg ved å dyrke poteter eller quinoa, holde kuer, sauer eller alpakka. Ifølge nasjonale tall fra 2013, lever over halvparten av innbyggerne i Espinar i fattigdom, mens 33 prosent lever i ekstrem fattigdom. Landbruket skjer i småskala, og jorda er tørr. Vann er ettertraktet vare i Espinar. En fjerdedel av innbyggerne har innlagt vann, mens resten henter i brønner og elver. Vann er også noe av grunnen til at Glencore Xstrata har blitt et skjellsord i provinsen, kanskje bortsett fra på radioen.

Vi begynner å nærme oss Alto Huancané, Vidals landsby. Det som var en liten, hullete landevei blir en bred, asfaltert motorvei, og vi kjenner lufta slå i mot motorsykkelen for hver store trailer som passerer oss. Vidal ser seg over skulderen, det er ingen bak oss. Han roper bakover at noen ganger, når han forlater Yauri der han bor og setter kursen mot gruvene, følger en bil etter ham. Det er en liten gjeng politimenn som er satt til å følge med på bevegelsene hans. De liker ikke at han filmer gruvene eller området rundt, for de vet hva han gjør med materialet. Vidal har sitt eget, lokale TV-program, hvor han gjør alt: Filmer, redigerer, programmerer og presenterer. Han sender direkte hver dag fra bakrommet i telefonbutikken der han jobber. Det er derfor alle vet hvem han er i Espinar. Men ikke alle liker ham. Programmet hans har blitt stengt ned mange ganger av de lokale myndighetene, og han får bot hver gang han nevner gruvene. Han blir kalt oppvigler, men Vidal har lært seg å ta det med et smil, selv om det kan være farlig.

God kveld, Espinar: Vidal Merma har bygd sitt eget TV-studio på bakrommet i telefonbutikken der han jobber. Kanalen hans har blitt stengt ned flere ganger av de lokale myndighetene.

God kveld, Espinar: Vidal Merma har bygd sitt eget TV-studio på bakrommet i telefonbutikken der han jobber. Kanalen hans har blitt stengt ned flere ganger av de lokale myndighetene.

Gruven Tintaya ligger rett foran oss, vi er kanskje 300 meter unna den første kontrollposten, på motorsykkel. Det er høyspentmaster og høye gjerder på hver side. Vidal er et kjent fjes her ute, og vil lage en plan for hvordan vi skal komme oss forbi posten uten problemer. Han ber om å få låne hjelmen jeg har på meg, sånn at de som står på vakt ikke kan se ansiktet hans. Han ber meg spille dum. Vi prøver det.

- Hva gjør du her?, sier vakten med hjelm og gevær.
- Jeg er på tur fra Norge, sier jeg.
- Hvorfor har du kommet hit?
- For å besøke Alto Huancané.
- Du er ikke student, som skal gjøre undersøkelser? Ta vannprøver? Du er ikke fotograf, som skal ta bilder? Det er ikke lov her. Legitimasjon?

Vi kommer oss forbi. Først etterpå forteller Vidal om de sveitsiske journalistene som ble arrestert og holdt i fem dager for å nærme seg gruven med kamera. Han svinger av motorveien rett før inngangen til gruven og kjører inn mot Alto Huancané. Vi stopper utenfor tre små hus bygd i grå leire og ramler av motorsykkelen, vi skal besøke Vidals bestefar.

- Jeg ble faktisk overrasket over hvor høye nivåene var. Jeg visste det kom til å være ille, men ikke at det hadde gått så langt (Oscar Mollohuanca, tidligere ordfører)

Alberto Merma står på jordet nedenfor med en hakke i hendene. Han er i midten av syttiårene, men arbeider fortsatt som bonde. Strømledningene til gruven Tintaya er strukket over hodet hans. Han selv har aldri hatt strøm eller innlagt vann, han sier at han heller ikke har trengt det. Familien Merma har hatt elven – inntil for et par år siden.

- Vi som har bodd her i århundrer, det er vi som vet hvordan vi tar vare på jorda i Espinar. Men det er som om de ikke bryr seg om det. De bor jo ikke her, de som eier selskapet, sier Alberto.
Han forteller at det er blitt hardere å være bonde i provinsen de siste årene; buskapene blir mindre og mindre. Sauer, kuer og alpakka dør mens de ennå er unge, jorda gir magre avlinger flere år på rad og folk har fått magesmerter og hudeksem de ikke kan forklare hvor kommer fra.

Se, men ikke røre: Ingen kan drikke av elven som renner Alto Huancané. Prøver av vannet viste høye nivåer av arsenikk og molybden.

Se, men ikke røre: Ingen kan drikke av elven som renner Alto Huancané. Prøver av vannet viste høye nivåer av arsenikk og molybden.

Etter opprøret mot gruven i 2012 dro omsider 70 uavhengige spesialister til Espinar for å undersøke vann- og jordkvaliteten i provinsen, samt helse hos dyr og mennesker. I begynnelsen av 2013 ble resultatene offentliggjort. De viste seg å være verre enn landsbyboerne i Espinar hadde forestilt seg.

- Jeg ble faktisk overrasket over hvor høye nivåene var. Jeg visste det kom til å være ille, men ikke at det hadde gått så langt.

Oscar Mollohuanca var ordfører i Espinar under opprøret i 2012, og har støttet landsbyene i protestene mot Glencore Xstrata. Resultatene som ble offentliggjort viste at det var arsenikk og molybden i elver og grunnvann. I jorda ble det funnet høye nivåer av kobber, og i landsbyene nærmest gruven, Huisa og Alto Huancané, viste det seg at dyr og mennesker hadde opp til 11 tungmetaller i kroppen. Blant metallene var bly og uran, som kan forårsake nyresvikt og i verste fall kreft.

- Det var som et slag i ansiktet å få resultatene. De viste at for mange av disse menneskene er det allerede for sent å gjøre noe med gruvedriftens påvirkning på livene deres.

Oscar Mollohuanca ble arrestert for oppvigleri etter demonstrasjonen som krevde fire menneskeliv. Dagen etter opptøyene kom tolv politioffiserer inn på kontoret hans og tok ham med seg. Etter seks uker i fengsel i Cusco, uten siktelse eller rettssak, ble han satt fri etter mobilisering fra lokale og internasjonale menneskerettighetsgrupper.

- De trengte en syndebukk, det er klart. Vi hadde - og har - en situasjon der menneskeliv står på spill. Men fortsatt setter myndighetene de internasjonale selskapenes behov foran livene til folk i Espinar.

«Ja til vann, ikke gull»: Bønder fra hele Peru kommer for å demonstrere mot lokale miljøproblemer under FN’s klimatoppmøte i Lima.

«Ja til vann, ikke gull»: Bønder fra hele Peru kommer for å demonstrere mot lokale miljøproblemer under FN’s klimatoppmøte i Lima.

I januar 2014 ble Glencore Xstrata dømt til å betale 235 600 soler, som vil si litt over 600 000 norske kroner, i erstatning til befolkningen i Espinar. Det ble satt ut svarte vanntanker med ferskvann til hver familie, og stengingsprosessen av gruven Tintaya ble satt i gang. At gruven skulle stenges, hadde ingenting å gjøre med protestene, resultatene og miljøkriminaliteten, hevdet Glencore Xstrata. Selskapets lokale direktør sa de stengte for én grunn: Det var ikke mer kobber å hente. Folk i Espinar hadde vanskelig for å tro på det, og så på stengingen som deres største seier. Men så kom den en ny kunngjøring. Glencore Xstrata var i gang med å en grave ny gruve, en halv kilometer fra Tintaya, og den skulle bli tre ganger så stor. Nå måtte folk i Espinar protestere mot gruveprosjektet Antapaccay.

Elida Høeg er journalist og jobber blant annet for Magasinet Plot. Hun fikk Innsiktstipendet 2014 med prosjektet «Norske interesser mot miljøet i Peru – situasjonen før klimatoppmøtet i Lima». Du kan søke på Innsiktstipendet 2015 innen 26. mai her.

Artikkelen ble først publisert i Changemakermagasinet 1/2015.