Reisebrev fra WHA: Store ord og lite handling

Politisk utvalg for global helse – 23.5.2019

Denne uken er Changemaker på plass under Verdens 72. helseforsamling i Genève. Her møtes verdens helseministere for å diskutere alle verdens helseproblemer, og det sier seg selv å ikke være noen enkel oppgave!

Forventingene er til å ta og føle på når Dr. Tedros for andre gang offisielt åpner forsamlingen i FNs storslåtte bygning i Genève. Hvert fall på den lille overfylte balkongen og det bortgjemte bakrommet som er satt av til oss som kommer under kategorien ”non-state actors”. Sivilsamfunnet er samlet allerede helgen før, og én ting er klart: Nå, etter snart to år, må den nye generaldirektøren bevise at visjonen hans kan bli virkelighet.

Årets helseforsamling skal på kun ti dager ta for seg et bredt spekter av temaer. På agendaen står alt fra universell helsedekning, organisasjonsreform, mental helse, smittefarer, klima og budsjett. Gjennomgående står oppnåelse av bærekraftmål 3 og nødvendigheten av ungdomsdeltakelse i hjertet av diskusjonene. Samtidig gir forsamlingen tidlig uttrykk for økende konfliktlinjer, manglende tilbøyelighet for samarbeid og splittende prioriteringer når det kommer til verdens helse.

I kjent FN-stil legger Norge fram en ny plan for å oppnå en global handlingsplan som igjen skal bidra med å oppnå bærekraftmål 3 innen 2030. Helseminister Høie og Norge soler seg i glansen som initiativtakere av en ambisiøs handlingsplan som skal løse helseproblematikk de fleste av oss mener er høyst på overtid nødvendig. Men ulike politiske agendaer for hva universell helsedekning skal innebære står dessverre i veien.

Tilgang på medisiner er blant de største utfordringene på agendaen denne uken. Under fjorårets helseforsamling ble det vedtatt å utarbeide en kjøreplan for å sikre bedre tilgang til flere medisiner. Italia har fulgt opp med et resolusjonsforslag som skal sikre mer åpenhet rundt forskning, prissetting og patenter på legemidler. Dessverre har kun ti land stilt seg bak resolusjonen til nå. Norge er ikke et av dem.

Ryktene sier at det er lang vei til fullverdig kompromiss. Til stor frustrasjon virker forhandlingene å gå for langt i retning tomme ord. Mens resolusjonsteksten vannes ut av diplomater bak lukkede dører, sitter sivilsamfunnet samlet på rommet ved siden av og snakker om effektivisering, strukturering, omorganisering og refinansiering.

Helseminister Høie forteller oss både før og under forsamlingen at han stiller seg positiv til resolusjonsforslaget. I Norges offisielle innlegg sier han at innsyn og åpenhet er grunnleggende verdier for Norge, og viktige å fremme internasjonalt. I tillegg understreker han at alt arbeid mot universell helsedekning må starte på nasjonalt nivå. Det er altså ingenting som tilsier at det er Norge som står i veien for en sterk ordlyd om åpenhet.

Men dette er samme helseminister som nylig stemte ned to forslag om åpenhet om legemiddelpriser i Stortinget. Det er problematisk at vår egen helseminister velger bort åpenhet i eget land. Det er problematisk at Norge ikke stiller seg bak resolusjonsforslaget som nå ligger på bordet. Det er problematisk at Norge, som er midt i kampanjen for en plass i Sikkerhetsrådet, holder tilbake når det kommer til det viktigste grunnlaget i multilateralt arbeid: åpenhet, transparens og innsyn.

To milliarder av verdens befolkning mangler tilgang på medisiner. Prislappen på menneskeliv hviler i dag på legemiddelindustrien. På denne måten når vi aldri bærekraft mål 3 innen 2030.