Selvbestemt abort og autoritære regimer

Politisk utvalg for global helse – 3.11.2020

RETTIGHETER OG DEMOKRATI: Protest mot abort-innstramninger i St.Paul, Minnesota i 2019. FOTO: Lorie Shaull (cc-by-sa-2.0)

Den siste uka kunne en pent legge fra seg The Handmaid’s Tale og ha nok med å følge med på nyhetene. Polens grunnlovsdomstol fastslo at abort er forbudt selv om fosteret er alvorlig skadet og landets abortlovgivning ble enda strengere – i praksis et totalforbud.

Landet signerte også en anti abort-erklæring, allerede tilsluttet av USA, Saudi-Arabia, Ungarn, Uganda og 25 andre menneskerettighets-favoritter.

FNs menneskerettighetskomite bekreftet i 2018 at abort er en menneskerettighet. Reproduktive helsetjenester, inkludert abort, er avgjørende for oppfyllelse av retten til liv, helse, privatliv og ikke-diskriminering. Det er godt dokumentert av WHO at land som leverer disse helsetjenestene har lavere aborttall, men at forbud derimot fører til flere og farlige aborter. Globalt dør omtrent 70 000 kvinner hvert år som følge av komplikasjoner ved utrygge aborter.

Hvordan kan vi forstå det som nå skjer, gitt at forbud ikke fører til færre aborter og den nevnte koalisjonen ikke er entydig kjent for sitt engasjement for menneskeverd? Utover motstanden til reproduktiv frihet, hva kan kjennetegner landene? Blant flere mulige svar er det påfallende at det stort sett er snakk om autoritære stater.

Å ta kontroll over reproduksjonen, er av Gloria Steinem forklart som det første skrittet i ethvert autoritært regime. Flere historiske eksempler kan støtte opp under dette: fra Nazi-Tyskland til Kina og Trumps USA. Professor og forsker ved Holocaust-senteret Claudia Lenz, har problematisert lignende sammenhenger mellom statlig kontroll over kvinners seksualitet og nasjonalisme. Det kan virke som statlige inngrep i kvinners reproduktive evner gir autoritære staters ideologier styrke. Det er en bekymringsfull sammenheng om vi ser nærmere på statene som har signert anti abort-erklæringen.

Erklæringen nevner ikke likekjønnet ekteskap eksplisitt, men det er lovlig i kun to av landene som har signert erklæringen – USA og Brasil. Blant annet har Polen erklært LHBT-frie soner og flere av landene til erklæringen gir dødsstraff for homofili. De fleste av landene er også blant verdens 20 farligste land for kvinner. Videre fører flere av landene som har signert erklæringen, som Polen, Ungarn og USA, en selektiv befolkningspolitikk. Kvinner oppfordres til å få barn, men samtidig føres en stadig strengere asylpolitikk. Oppsummert kan det se ut som noens reproduksjon er viktigere enn andres, og at familieverdiene uttrykt i erklæringen forstås både som noe homofobisk og patriarkalsk for landene til erklæringen.

Dette gir oss noe av bildet på de autoritære statenes interesser og ideologi, som etter Steinems teori henger sammen med interessen for kontroll over reproduksjon. Ved å plassere makt over kvinners reproduktive organer i politikken, kan nasjonalismen og ideer som truer pluralisme og likeverd holdes gående.

Frihetsrettigheter er kontroversielle og særlig i autoritære stater. Organisasjoner som kjemper for reproduktiv frihet trenger nå støtte fra internasjonalt hold. Vi må vise solidaritet og formidle hva liberale abortlover er: en grunnleggende menneskerettighet.

Vi må gi motstand når kvinners rettigheter blir brukt til å tjene autoritære lands ideologier. Massive protester nasjonalt og internasjonalt stanset polske myndigheters forsøk på å innføre totalforbud mot abort i 2016, og vi kan gjøre det igjen. Vi må gjøre det igjen. For kvinner og minoriteters menneskerettigheter spesielt, og for demokratiet generelt.

Kilder