​Tettere samarbeid for å nå FNs bærekraftsmål om helse

Politisk utvalg for global helse – 30.9.2019

World Health Assembly (WHA) er FNs høyeste møte om helserelaterte spørsmål. WHA finner sted en gang i året i Geneve, Sveits.

Får å nå bærekraftsmålene må verdens land samarbeide. Derfor skal det nå lages en handlingsplan for global helse.

FNs bærekraftsmål ble lansert i 2015 som en etterfølger til tusenårsmålene. Bærekraftsmålene skiller seg fra tusenårsmålene ved at de er mer helhetlige i hvordan de takler problemer. Allikevel har bærekraftsmålenes fremgang vært ujevn på tvers av regioner og innad i land. For å forbedre koordineringen spesielt innenfor målene relatert til helse har FN vedtatt å utarbeide en global handlingsplan for global helse.

Initiativet er fremmet av Tysklands kansler, Angela Merkel, statsminister Erna Solberg og Ghanas president Nana Addo Dankwa Akufo-Adda. For at verden skal nå bærekraftsmålene innen 2030 krever det bedre koordinering blant alle samarbeidspartnere. Hittil har stater vært hovedfokuset for å oppnå disse målene. Med denne handlingsplanen ønsker initiativtakerne å legge mer vekt på de ikke statlige-aktørene i samspillet for å løse helseutfordringene.

Handlingsplanen vil bidra til å løse disse utfordringene ved å fokusere på de konkrete helseutfordringene innad i et land. Handlingsplanen tar derfor utgangspunkt i syv områder når ikke-statlige og statlige aktører skal ta for seg et lands helseutfordringer. Disse syv områdene er: 1) bærekraftig finansiering, 2) primærhelse, 3) sivilsamfunns samhandling, 4) utsatte gruppers disposisjon til ulike sykdommer, 5) forskning og utvikling, 6) data og digital helse, 7) program for helseutbrudd i svake stater.

Dette rammeverket skal ikke bare bli brukt i forhandlinger mellom land og ikke-statlige aktører, men også for å forbedre koordineringen mellom de ikke-statlige aktørene. Stater i det globale sør forholder seg til en rekke organisasjoner som alle har sine krav til for eksempel bruk av bistand og ressurser. For å sikre god forvalting av disse midlene kreves det jevnlig med rapportering og målevaluering. Dette gjør at stater må forholde seg til en rekke målsettinger som ikke nødvendigvis sammenfaller og som i verste fall kan virke mot hverandre. Ved at man vedtar et rammeverk for hvordan ikke-statlige aktørers målsettinger skal se ut blir oppgavene til statsforvaltningen mer samkjørt.