​Verdensdagen for psykisk helse: – Psykisk uhelse oppstår ikke i et vakuum

Politisk utvalg for global helse – 10.10.2020

10. oktober markeres verdensdagen for psykisk helse. ILLUSTRASJON: verdensdagen.no

Når vi skal investere i den globale mentale helsebevegelsen er vi nødt til å unngå eurosentrisme.

Skrevet av Frida Røvik, politisk utvalg for global helse

10. oktober markerer vi verdensdagen for psykisk helse, med mål om å bedre den psykiske helsen til hele verdens befolkning. I år fremmer Verdens helseorganisasjon (WHO) en kampanje for å engasjere verdenssamfunnet til å investere mer i psykisk helse globalt. Denne innsatsen er etterlengtet i en verden hvor 20% av befolkningen har en psykisk sykdom, men helsemyndigheter globalt likevel i gjennomsnitt kun vier 2% av sine helsebudsjett til psykisk helse. Med opptrapping av investeringer følger også et ansvar for å sikre en mer rettferdig implementering av psykiske helsetilbud.

En etterlengtet satsning

Psykisk helse får generelt liten plass i bærekraftsmålene og i utviklingsarbeid, til tross for godt dokumenterte tall på omfanget og kostnadene. 80% av mennesker med funksjonsnedsettelse, inkludert nedsatt psykososial funksjon, lever i lav- og mellominntektsland – hvor det ofte er vanskelig å få tilgang til helsehjelp. Den grove mangelen på oppfyllelsen av disse helserettighetene er en urett vi ikke kan akseptere.

Den manglende investeringen har store menneskerettslige konsekvenser. I en ny rapport fra Human Rights Watch avdekkes grove menneskerettighetsbrudd i en rekke land mot mennesker med alvorlige psykiske helseplager. På grunn av manglende kunnskap og stigma blir hundretusener av mennesker bundet, innelåst og isolert. Også i Norge skal vi ikke gå langt tilbake i tid før dette var praksis her også.

Psykisk helse angår mer enn individet

Vi møter imidlertid viktige dilemma i forbindelse med investering i psykisk helsetilbud globalt. For det første er den globale mentale helsebevegelsen basert på vestlig forskning og filosofi om individ, terapi, diagnoser og evidensbaserte manualer. Det er ingen tvil om at alle har en psykisk helse, men hvilke begreper vi har for å snakke om psykisk helse varierer i ulike deler av verden. Dermed må kunnskapen vi har om psykisk helse tilpasses ulike kulturer, der faktorer som spiritualitet og kollektivisme må få større plass. Vi må bruke det lokale samfunnets forståelse og begrepsapparat i møte med psykisk lidelse. Dette er spesielt viktig for å unngå den samme kulturelle og medisinske kolonialismen som tidligere har preget forholdet mellom vesten og det globale sør.

For det andre må vi anerkjenne at psykisk uhelse ikke oppstår i et vakuum. Det er en tydelig sammenheng mellom mengde belastning fra ytre miljø og psykiske helseproblemer. Ved å kun fokusere på oppskalering av helsetilbudet til psykisk syke står vi i fare for å ikke ta problemet ved roten - nettopp de sosiale betingelsene som har skapt sykdommen. Når vi skal jobbe med psykisk helse globalt må vi jobbe med levevilkår som tilgang til trygg oppvekst, utdanning, arbeid og rettferdige samfunn. Psykisk helse bør derfor være et gjennomgående perspektiv i alt utviklingsarbeid Norge gjør. Slik flytter vi fokuset over på forebygging og ansvarliggjør samfunnet, fremfor å sykeliggjøre normale reaksjoner på urettferdighet.